atomvåpen

En fredspris til grasrota

Philip Rynning Choker, foto: Therese Norhus Lien

<av Philip Rynning Coker, Leder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom>

Da nobelkomiteen fredag 6. oktober kunngjorde ICAN som vinner av Nobels fredspris 2017 var det mange mennesker over hele verden som fikk en liten bit av fredsprisen.

Ikke bare er vinnerne et symbol på moderne grasrotmobilisering, men det er også en pris som regelrett går til en kampanje som ikke ønsker at masseødeleggelsesvåpen skal være lov å ha, produsere eller bruke. En fredspris som ser fremover mot hvilken verden de fremtidige generasjoner skal leve i.

ICAN som kampanje består av 468 forskjellige organisasjoner fordelt på 101 land. Frivillige aktivister har stått på stand, deltatt i debatter og informasjonsmøter, hele veien har vi fokusert på hvordan atomvåpen ikke skiller mellom sivile og stridene.

Sprengkraften til en atombombe i 2017 er 300-500 ganger større enn bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Et skremmende poeng da mange hevder faren for atomkrig aldri har vært større når både USAs Donald Trump, og Nord Koreas Kim Jong- Un til stadighet flørter med bruk av atomvåpen. Hva om IS eller Boko Haram får hendene på slike våpen? Det er viktig å huske at det ikke kommer noen ambulanse, ingen redningsmannskaper. Det finnes ingen beredskap i verden i dag som kan håndtere en atomvåpendetonasjon.

De humanitære konsekvensene ved en atomvåpendetonasjon rammer ikke bare mennesker i nedslagsfeltet umiddelbart, men også miljømessig. Om mange atombomber skulle sprenges anslår man at røyken fra brannene vil forurense stratosfæren og hindre sollyset å treffe jorden. Dette kan igjen sterkt påvirke jord og vannkvalitet og på den måten ha langvarige konsekvenser for de overlevende, for ikke å snakke om misdannelser og sykdom hos menneskene som lever i området tiden etter en detonasjon.

Et annet viktig aspekt ved årets pris er forankringen i grasrota, frivilligheten og sivilsamfunnet. I år var det mennesker på tvers av landegrenser og politiske preferanser som vant. Det var mennesker som har stått opp tidlig for å kjempe for noe de brenner for uten å høste applaus, anerkjennelse eller kapital. Men det er nettopp det prisen gir oss, anerkjennelse.

Foto: Norsk Folkehjelp

6. oktober fikk store deler av verdens sivilsamfunn den anerkjennelsen vi har fortjent. Vi fikk vist gjennom FN- forbudet mot atomvåpen at folkelig organisering fortsatt er nøkkelen for å nå viktige politiske mål. Fredsprisen viste at Nobelkomiteen tenker i det samme baner.

Hva gjelder den norske regjeringens rolle opp i det hele, kan vi trygt si det gryende skille mellom elite og folk på sett og vis nå står og skinner. Når daværende utenriksminister har kalt ICAN og arbeidet for et internasjonalt forbud mot atomvåpen for populisme, står sivilsamfunnet i 101 land igjen med fredsprisen som et tungt symbol på at stien mot en atomvåpenfri verden så vidt begynner å gå seg til.

Det er klart atomvåpen ikke vil forsvinne alene på grunn av et vedtatt forbud eller en fortjent fredspris, men det er helt klart et steg i riktig retning. Vi må huske at ingen av landene som faktisk har atomvåpen ønsker et forbud, noe som kanskje ikke så rart da denne logikken brukes på mange andre områder.

For å dra en ligning til samfunnet forøvrig kan vi si at mange privilegerte mennesker ikke ønsker å gi slipp på sine privilegier til tross for at noen er nødt til det om vi skal løfte mennesker ut av fattigdom. Atomvåpenstatene virker farlige like som de mannfolka som mener kvinner må tåle litt trakassering og erting på arbeidsplassen fordi mannfolka selv sitter i en posisjon med makt og trygghet.

Med regjeringens argumentasjon blir alle nødt til å kvitte seg med atomvåpen før vi går inn for et forbud. Dette virker noe bakvendt siden vi strengt tatt ikke trenger et forbud om slike våpen ikke lenger eksisterer. Poenget med å gjøre noe ulovlig er ofte som et påskudd for å mindre bruk eller mindre tilgjengelighet. Regjeringen hevder norsk støtte til et atomvåpenforbud er i strid med vårt NATO- medlemskap. NATO sier alliansen skal ha kjernevåpen så lenge de eksisterer, men samtidig sier alliansen at den skal skape grunnlaget for en verden fri for kjernevåpen.

Foto: Norsk Folkehjelp

ILPI ar vært helt tydelige på at den norske regjeringen har betydelig mer handlingsrom med tanke på arbeidet for et forbud enn hva man til nå har formidlet. Å gå i bresjen for et forbud vil være å ta ansvar innenfor en allianse som har mulighet til å påvirke atomvåpenstatene. Problemet med atomvåpenstatene, inkludert den norske, er at man ikke vil vedkjenne seg faren for faktisk atomvåpendetonasjon, og at man ikke lytter til organiserte mennesker over hele verden.

Kjære regjering, Det er klart vi er populister, det er strengt tatt vi som representerer sivilsamfunnet. Til dere andre, la oss fortsette å kjempe for at atomvåpenforbudet overholdes og at stigmaet knyttet til trusler og bruk av atomvåpen bare øker.

Så vidt vi vet har vi kun en verden…

 

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s