Menneskerettigheter

Er menneskerettighetene politisk nøytrale?

<Av Andreas H. Hvidsten, PhD i statsvitenskap>

andreas hvidsten, portrett

Andreas Hvidsten. Foto: UiO

Det kan være fristende å tenke at menneskerettigheter er hevet over politikken; at menneskerettigheter, litt som «demokrati», er en ramme for politikken og ikke noen politiske kampsak i seg selv. Ingen seriøse politiske partier i Norge ville i dag finne på å være i mot menneskerettigheter. I dette innlegget skal jeg likevel argumentere for at menneskerettigheter ikke er hevet over politikken, selv om det på overflaten er politisk enighet om menneskerettigheter.

Jeg skal begynne med å trekke opp et skille mellom positive og negative rettigheter. Positive rettigheter er rettigheter som utløser en plikt til aktivt å legge til rette for noe, for eksempel retten til utdanning. Negative rettigheter utløser en plikt til å avstå fra å gjøre noe, for eksempel å sensurere meninger (ytringsfrihet) eller å pålegge en bestemt religiøs tro (religionsfrihet). Disse to typene rettigheter er komplementære: positive rettigheter handler om å bygge opp konkrete kapasiteter for å leve et verdig autonomt liv; negative rettigheter handler om å sikre de formelle mulighetene til å utøve disse kapasitetene. Selv om positive og negative rettigheter er komplementære, så havner de litt ulike tankegangene som ligger bak disse rettighetsformene ofte i konflikt.

Den klassiske liberale holdningen legger vekt på de negative sidene ved menneskerettigheter, og ser menneskerettighetene først og fremst som garantist for en sfære av negativ frihet for individet. Truslene mot denne friheten er å finne i staten og samfunnet mer allment. De statlige truslene mot negativ frihet er (a) en svak stat som er ute av stand til å sikre formelle friheter, og (b) en forvokst stat som blander seg for mye inn og ikke respekterer individets privatsfære. Alt annet enn en minimal (men sterk) stat er dermed ansett som problematisk fra et liberalt standpunkt.

Hva gjelder samfunnet mer generelt, kan vi ta utgangspunkt i Jean Jacques Rousseaus sitat om at alle mennesker er født frie, men legges umiddelbart i lenker av samfunnets konvensjoner. Samfunnet, og alle dets forventninger, relasjoner og tradisjoner, er således også en trussel mot individets frihet. Dersom vi skal følge denne tankegangen helt ut er det det atomistiske individidet, frigjort fra all umiddelbar kontakt med samfunnet rundt seg som er det absolutt frigjorte individet. Bare fra denne posisjon kan en starte på nytt som seg selv, og en viktig funksjon for menneskerettighetene er å sikre muligheten for å gjøre nettopp dette.

Det som kan innvendes mot denne tankegangen er at den ikke ser bakgrunnsbetingelsene for det frigjorte individet. Ingen er nemlig født frie. Tvert om, vi blir alle født inn i total avhengighet. Det tar lang tid å gjøre seg fri; det liberale frigjorte individet er på ingen måte menneskets naturtilstand. Det er en hel mengde kapasiteter som må trenes opp før menneskedyret kan ta sine første famlende steg på egenhånd. Denne opptreningen skjer ikke i isolasjon fra hverken stat eller samfunn: et enormt støtteapparat knyttet først til familien, så til samfunnet for øvrig—inkludert staten—er i sving for å understøtte denne utviklingen. Fra denne siden stiller saken seg litt annerledes: enkeltindividets frihet må sikres gjennom et sterkt felleskap i stand til å skape autonome mennesker.

Vi har nå kommet til en politisk-filosofisk tradisjon som legger til grunn at det moderne frigjøringsprosjektet som uttrykkes i menneskerettighetene ikke kan fullføres på individnivå, men krever samfunnsendring. Det handler ikke lenger om frigjøring fra samfunnet, men frigjøring gjennom samfunnet. Dersom man i dag har et undertrykkende samfunn, vil det også si at denne frigjøringskampen innebefatter endring av samfunnet. De ulike retningene innen denne tradisjonen skiller seg med hensyn til hvor radikale endringer man mener er nødvendig.

La meg ta tre eksempler: den sosial-demokratiske posisjon legger vekt på gode offentlige støtteordninger, som for eksempel universell utdannelse; den radikale sosialismen går enda litt lenger og ønsker å fjerne den iboende økonomiske undertrykkingen av de svake i et kapitalistisk system; den radikale feminismen ønsker i tillegg et oppgjør med undertrykkingen av kvinner, noe som går forbi den rent økonomiske sfæren og åpner opp en større kulturell problematikk.

Nedenfor er et eksempel fra partiet Rødts prinsipprogram [1], som tar opp og kombinerer flere av disse radikale tankene på en måte som gjør at menneskerettighetsperspektivet kommer tydelig frem:

Kapitalismen har overtatt kvinneundertrykkingen fra tidligere samfunnssystemer og vevd den inn i økonomien, i samfunnets institusjoner og organisasjoner, og i det daglige forholdet mellom kvinner og menn. Under kapitalismen er den en del av de herskende tankene. Borgerskapet tjener på dette, men undertrykkinga gir også mennene en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Samtidig fører kjønnsrollemønstret vi sosialiseres inn i til at heller ikke menn får være hele mennesker og leve ut sine ulike sider.

Uansett om du er enig med Rødt eller ikke på dette punktet: Hovedpoenget er at ambisjonen som ligger i menneskerettighetstanken om realisering av universell autonomi kan føres inn på politiske kampområder som man kanskje i utgangspunktet tenker at ikke har så mye med menneskerettigheter å gjøre, slik som organiseringen av økonomien.

[1] lenke: http://xn--rdt-0na.no/politikk/prinsipprogram/

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s