Folkeavstemning / Kurdistan / Midtøsten

KRGs folkeavstemning: En seier som endte med nederlag

Chalak Kaveh, pressebilde

Chalak Kaveh. Foto: Olaf Sunde Christensen

Skrevet av Chalak Kaveh, PhD i historie. 

Kurdistans regionale myndigheter (KRG) trosset alle advarslene fra naboene og internasjonale aktører mot å gjennomføre folkeavstemningen i september 2017. Et overveldende flertall i folket (92,73 %) stemte for å løsrive seg fra Irak, i den rådgivende folkeavstemningen.

I oktober responderte Baghdad med en militær offensiv mot KRG og tok områder som sistnevnte hadde kontrollert etter IS sine angrep i 2014. Kurdiske peshmerga-styrker trakk seg tilbake fra eksempelvis Kirkuk på under ett døgn og omtrent uten motstand.

President Barzanis parti, KDP, beskyldte i ettertid den gamle politiske motstanderen, PUK (Kurdistans patriotiske union) for å ha forrådt kurdere og Kurdistan fordi enkelte elementer innenfor PUK hadde gjort avtale med Baghdad. Beskyldningene om å være quisling har sittet veldig løs etter det midlertidige nederlaget i oktober. Nå hersker det våpenhvile mellom Baghdad og KRG i påvente av å enes om en status quo eller veikart.

Hvorfor folkeavstemning i det hele tatt?

Årsakene bak KRGs folkeavstemning kan generaliseres i to momenter. Først og fremst er det en dypereliggende årsak og denne handler om at Baghdad og KRG har vært på kollisjonskurs i en rekke spørsmål i mange år; deriblant statusen til omstridte områder som begge parter gjør krav på og KRGs egenhendige eksport av olje siden 2014.

For det andre var den utløsende årsaken til folkeavstemningen faktorer knyttet til den lokale politikken i KRG. President Barzani forsøkte å øke sin og sitt partis (KDP) popularitet og makt på bekostning av opposisjonspartiene.

Kurdistan

Foto: Wikimedia commons: Levi Clancy.

Overveldende seier forvandlet seg til tidenes nederlag

Kurdernes historie er fullspekket med symboltunge årstall som forbindes med nederlag (1923, 1945, 1975 for å nevne noen få). Men hvorfor tapte kurderne i KRG nå? La oss nøye oss med tre forklaringer:

Den første og åpenbare grunnen er det internasjonale statssystemets seighet: Selv i en moderne stat som Spania er spørsmålet om Catalonias løsrivelse problemfylt! Mangelen på allierte var en annen årsak: Både internasjonale aktører som USA og Russland, men spesielt nabostatene Iran og Tyrkia, som begge har en stor kurdisk befolkning, opponerte mot folkeavstemningen. En tredje årsak var den indre splittelsen blant kurderne. Opposisjonspartiene i KRG anså timingen for referendumet for å være ugunstig – og de fikk rett.

Men hva nå?

Først og fremst betyr KRGs nederlag at Baghdad har kommet styrket ut av konflikten med KRG – enn så lenge. Men Baghdads siste offensiv og tapet av Kirkuk bør ikke uten videre analyseres som et fullstendig og evigvarende tap for kurderne fordi uenighetene mellom Baghdad og KRG ikke kan avgjøres på slagmarken. Det er kun forhandling som kan løse de kompliserte spørsmålene.

Paradoksalt nok, og uavhengig av folkeavstemningens negative konsekvenser, er nå i alle fall forhandlingsdørene vid åpne i motsetning til de siste tiårene. Men dersom Baghdad utnytter sin nåværende sterke posisjon til å ydmyke kurderne blir det ris til egen bak på lengre sikt. For når alt kommer til alt: Den kurdiske bevegelsen i irakisk Kurdistan har kommet hit den er i dag – på godt og vondt – gjennom å kjempe mot mektigere motstandere enn dagens Abadi-regjering, nemlig Saddam Husseins Baath-regime!

Største usikkerheten etter folkeavstemningen og Baghdads offensiv dreier seg om hvorvidt gårsdagens allianser kommer til å bestå eller om nye allianser ser dagens lys. KRGs forhold til nabostatene har dype og komplekse forgreininger inn i den lokale politikken mellom de kurdiske partiene.

KRG har tross alt vært delt i to administrasjoner siden 1990-tallet: Den gule sonen (KDP) i nord og nordvest har et sterkt bånd til Ankara, og den grønne sonen (PUK, Gorran osv) i vest har vært under Tehrans påvirkning. Mens det på 2000-tallet en stund virket som om de forskjellige administrasjonene til å bli avviklet til én, er dette ikke lengre et realistisk scenarium. Tvert imot er det mer nærliggende å konkludere med at nabostatenes spillerom til å påvirke kurdisk politikk – splitt og hersk – har kommet styrket ut av det hele.

I skrivende stund er det også visse indikasjoner til at den pågående og fra før mangelfulle demokratiseringsprosessen i KRG – inkludert pressefrihet, bekjempelse av korrupsjon og nepotisme – med den sisten tidens utvikling synes å gå i revers. Skal KRG gå i riktig retning den kommende tiden, faller ikke ansvaret ene og alene på de politiske aktørene og sivilsamfunnet i KRG. Også utenforstående aktører, inkludert Norge som har gode bånd til myndighetene, kan ha innflytelse på hva slags fremtid KRG får.

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s