atomvåpen / Europa / FN / Norge / Uncategorized

Å velge bort atomvåpen

anne-marte-byline-1

Anne Marte Skaland, FOTO: Sigrid Z. Heiberg. 

<Skrevet av: Anne Marte Skaland, Organisasjonssekretær i Norske leger mot atomvåpen.>

Utviklingen av regler i krig har vært en viktig del av vår sivilisasjonsprosess. I antikkens Hellas og Roma ble det innført forbud mot å forgifte brønner. I nyere tid har vi fått påbud om å behandle krigsfanger humant og forbud mot en rekke inhumane våpen. Klasevåpenforbudet er det nyeste våpenforbudet. I 2008 ble flertallet av verdens stater enige om at lidelsene klasevåpen påførte sivile, måtte veie tyngre enn militære interesser. Krig er brutalt, men brutaliteten skal begrenses.

Per februar 2017 mangler det imidlertid et forbud mot atomvåpen. Det til tross for at atomvåpen i aller høyeste grad strider med grunnleggende humanitære prinsipper. Ødeleggelsene av en atomvåpendetonasjon vil være så omfattende at det blir umulig for beredskapsorganisasjoner og helsepersonell å yte tilstrekkelig hjelp. De som ikke dør momentant, vil få en grusom opplevelse. Mest utsatt er barn fordi celledelingen i små kropper skjer raskere enn hos voksne, noe som gjør dem mer sårbare for strålesykdommer og kreft.

Et av utenriksminister Børge Brendes argumenter mot å forby atomvåpen er at det ikke vil være formålstjenlig. «En verden uten kjernevåpen kan kun oppnås dersom man engasjerer landene som har disse våpnene. Å forhandle frem et forbud uten deres deltakelse gir ikke tilleggsverdi,» skrev han i VG 10. januar. Problemet med Brendes argument er at det ikke retter seg mot hva et atomvåpenforbud handler om. Ingen er uenige i at det er atomvåpenstatene som må ruste ned. Å forby atomvåpen handler imidlertid om å velge bort atomvåpen fra det som aksepteres i det internasjonale samfunnet. Med et tydelig stigma som et forbud vil føre med seg, vil det blir vanskeligere for atomvåpenstatene å opprettholde status quo.

26382320984_e25fa38606_o

Illustrasjonsbilde: ICAN.

Et annet argument utenriksministeren bruker er at vi må ta vare på det vi allerede har, særlig Ikkespredningsavtalen (NPT). «NPT har gitt verden økt sikkerhet i snart 50 år. Det er avgjørende at denne avtalen ikke svekkes. Vi frykter at forhandlinger om et forbud utenfor rammen av NPT kan bidra til en slik svekkelse,» skrev Brende i nevnte innlegg. Han her rett i at avtalen har gitt verden økt sikkerhet, men at et forbud vil svekke NPT finnes det ingen substansielle argumenter for. Brende omtaler NPT som om det var et forhandlingsorgan. Det stemmer ikke. NPT er en avtale som forplikter statene uten atomvåpen til å ikke skaffe seg atomvåpen mot tilgang på kjernekraft, og statene med atomvåpen til å ikke spre atomvåpen eller atomvåpenteknologi, samt til å ruste ned. Når atomvåpenstatene etter nesten 50 år ruster opp og ikke ned, er det åpenbart at vi trenger nye virkemidler i tillegg til NPT.

I artikkelen ”Pathways to nuclear disarmament: delegitimising nuclear violence” skriver Nick Ritchie om hvor viktig det er å delegitimere atomvåpen for å presse atomvåpenstatene til å ruste ned. Et forbud er den beste måten å gjøre dette på, mener han. Problemet er selve atomvåpnene og hva de er i stand til å gjøre, ikke hvem som har dem, skriver han også. De fleste vil være enige om at det er bedre at en demokratisk valgt leder i en stabil stat har tilgang til atomknappen, enn eksempelvis Kim Jung-un. Nå vanner imidlertid en nylig innsatt amerikansk president ut det argumentet. Poenget er uansett at selv om noen regimer er bedre i stand til å ta vare på atomvåpen enn andre, så er det er ingenting som kan utligne atomvåpnenes humanitære konsekvenser. Derfor bør ikke atomvåpen være akseptabelt for noen.

I det nevnte innlegget trekker Brende også fram Nato-argumentet. «Norsk støtte til et kjernevåpenforbud ville ha innebåret en endring i vår Nato-politikk,» hevder han og argumenterer for at Natos strategiske konsept står i veien for at Norge kan støtte et atomvåpenforbud. I dette dokumentet står det at Nato er forpliktet til å skape grunnlaget for en verden uten atomvåpen, men skal forbli en atomvåpenallianse så lenge atomvåpen eksisterer. Brende bedriver her en tåkelegging av hva et forbud egentlig handler om. Et forbud vil ikke forplikte Nato-land til å ruste ned ensidig. Et forbud vil derimot skape et momentum for at statene med atomvåpen går sammen og blir enige om nedrustning. Når Brende motarbeider å få på plass et forbud, motarbeider han også Natos strategiske konsept som sier at Nato skal skape et grunnlag for en atomvåpenfri verden.

Verdens 15 000 atomstridshoder gjør oss alle sårbare. Ingenting tyder på at risikoen for bruk eller uhell vil bli mindre de kommende årene. Alle stater har et ansvar for å gjøre det de kan for å legge grunnlaget for en atomvåpenfri verden. Men så lenge atomvåpenstatene nekter å ruste ned, hjelper det lite å håpe på at de skal gå foran, slik Brende gjør. Et forbud kan bli middelet som presser dem i riktig retning. FN starter forhandlingene om forbud 27. mars. Alt ligger til rette for å skrive et nytt kapittel i sivilisasjonshistorien.

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s