Asia / Europa / Rettssikkerhet / Utdanning / Ytringsfrihet

Har konspirasjonsteorier kuppet sannheten?

Inga Marie Nymo Riseth

Inga Marie Nymo Riseth

<Av Inga Marie Nymo Riseth, leder av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)>

Vi var over 30 organisasjoner som i januar sendte et brev til Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan og uttrykte vår bekymring for represaliene som «Academics for Peace» ble møtt med. Lite visste vi om at presset som da ble utøvd mot det høyere utdanningssamfunnet i Tyrkia, bare var barnemat sammenlignet med den heksejakten som har skutt fart etter kuppforsøket 15. juli.

Heksejakten har utviklet seg til å bli et like stort, og kanskje større, angrep på demokratiet enn det kuppforsøket var. Tyrkiske studenter og akademikere er blant de fremste målene for dette angrepet. Siden i sommer har tyrkiske myndigheter blant annet utført masseoppsigelser, utvisninger, reiserestriksjoner og utkastelser. Flere universiteter er stengt, og mange er utestengt fra arbeid i akademia for all fremtid.

Kuppforsøket og forfølgelsene i etterkant har gjort at mange har rettet søkelyset mot den tyrkiske menneskerettighetssituasjonen, og sjeldent har det vært så mye snakk om akademisk frihet i norsk media. Men det er ikke første gangen de kritiske stemmene til studenter og akademikere har blitt kneblet av tyrkiske myndigheter.

Et tydelig eksempel på det er altså «Academics for peace». 1128 tyrkiske akademikerne signerte i januar en offentlig uttalelse hvor de fordømte den tyrkiske regjeringens anti-terrorpolitikk og ba om fornyede fredsforhandlinger med de kurdiske opprørerne i den sørøstlige delen av landet. Initiativet deres ble møtt med arrestasjoner, urettmessige straffeforfølgelser, reiserestriksjoner og tap av stillinger. Til tross for at tyrkiske myndigheter ikke hadde noen bevis på at disse akademikerne var involvert i voldelig oppførsel, begrunnet de represaliene med at akademikerne hadde begått «et tydelig angrep på tyrkiske myndigheter og legitimert handlingene til PKK-terroristene i regionen». Denne responsen forveksler akademikernes jobb og rolle – kritisk tenkning og diskusjon – med illojalitet og forræderi, og truer dermed essensen i akademisk frihet.

Det er det samme som vi nå ser skje i den såkalte oppvasken etter kuppforsøket i sommer, bare i større grad og med en helt annen folkelig støtte. Det er nok vanskelig for oss å forstå sårene som kuppforsøket har skapt i det tyrkiske samfunnet. Det er to vidt forskjellige virkelighetsforståelser som hersker i befolkningen. På den ene siden har du de som støtter president Erdogan og hans syn på Gülen-bevegelsen som en terrororganisasjon som kan ha infiltrert Tyrkias maktinstitusjoner med sine egne folk gjennom en årrekke. I følge disse var så å si alle som kan knyttes til bevegelsen på grunn av sin religion, familietilknytning, arbeidsplass eller liknende involverte i kuppet, og bør slås ned på. På den andre siden har du de som glorifiserer Gülen-bevegelsen som en fredsbevegelse som jobber for et fredelig, demokratisk og ikke-voldelig samfunn. Sannheten ligger nok et sted imellom, og resultatet er at uskyldige mennesker blir mistenkeliggjort uten grunn.

Selvfølgelig er det legitimt for en stat å straffe kuppmakere. Gjennom sin tidligere allianse med regjeringspartiet AKP, fikk Gülen-bevegelsen plassert mange av sine tilhengere i sentrale maktposisjoner. Dermed er det kanskje noe sannhet i påstanden om at staten er infiltrert av et nettverk som har sin lojalitet til noen andre enn parlament og regjering. Men de påfølgende krenkelsene av folks rettigheter er tilsynelatende utelukkende basert på mistanke om tilknytning til Gülen-bevegelsen. Nylig utstedte president Erdogan også et dekret som avlyste det planlagte valget av rektorer ved landets universiteter. I stedet vil Erdogan selv velge de nye rektorene. Dette dekretet er ikke bare en direkte inngripen i universitetets autonomi, men det kan også føre til at kritiske stemmer i universitetssektoren knebles i lang tid fremover.

Selv om tyrkiske myndigheter har rett til å vedlikeholde ro og orden, og respondere til sikkerhetstrusler, må de følge sine menneskerettslige forpliktelser. Rett til ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet og akademisk frihet er beskyttet av internasjonale menneskerettighetsdokumenter som FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som Tyrkia har ratifisert.

Det er ikke bare enkeltindivider som rammes av disse menneskerettighetsbruddene, men hele samfunnet. Det er på ny grunn til å slå alarm.


Forsidefoto: tyrkiske demonstranter (illustrasjon) av Julian Ortiz/flickr

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s