Demokrati / USA

Trump og menneskerettighetene som politisk kamp

<Andreas H. Hvidsten, universitetslektor Institutt for statsvitenskap, UiO>

andreas hvidsten, portrett

Andreas Hvidsten. Foto: UiO

At Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget er tungt for de som deler menneskerettighetenes grunntanke om universell frihet og likeverd. Valget bør imidlertid være en anledning for å våkne opp snarere enn å fortvile.

Valget av Trump er en stor rød alarmklokke som ringer: nå kampen for universelle menneskerettigheter inn i politikken. For oss som tilhører den teoretiske snarere enn den praktiske verden, er det fremfor alt én oppgave vi står ovenfor: rettighetskampen må kobles til en politisk fundamentalkritikk som også omfatter kulturelle og økonomiske forhold.

Det er en utbredt oppfatning at menneskerettigheter først og fremst er en liste med formelle juridiske rettigheter. Dette er galt. Menneskerettigheter er først og fremst et politisk ideal, og dernest, i varierende grad, en politisk realitet. Valget av Trump er et signal om at i USA – og sannsynligvis i store deler av den vestlige verden – er gapet mellom menneskerettigheter som ideal og menneskerettigheter som realitet langt større enn man kanskje har trodd. Å rette opp i dette begynner med en forståelse av nøyaktig hva det politiske idealet vi bekjenner oss til innebærer.

Slik er min tolkning: menneskerettigheter handler om å sikre alle mennesker reell – ikke bare formell – autonomi. For å forstå hva dette innebærer må man kombinere innsikter fra ulike deler av politisk filosofi. Fra den liberale tradisjonen henter vi de grunnleggende politiske aspektene ved dette idealet. Hvert enkelt individ har rett til en sfære av negativ frihet: en rett til å realisere seg selv gjennom tanke-, tros-, ytrings- og handlingsfrihet (innenfor rimelighetens grenser), uten at eksterne aktører som staten blander seg inn. Fra den konservative og den sosialistiske tradisjonen fyller vi så inn dette liberale rammeverket.

Fra den konservative tradisjonen kommer den etiske, moralske og kulturelle dimensjonen. Rettigheter er ikke bare frihet, det er også ansvar. Enhver rett har en korresponderende plikt, og den plikten faller ikke bare på staten – men på hver enkelt av oss. Dersom vi alle etterlever disse pliktene får ikke bare en menneskerettighetsstat, men en menneskerettighetsetikk koblet til en menneskerettighetskultur. Vi vil ha et felleskap hvor vi respekterer og underbygger hverandres autonomi gjennom å ta hverandre på alvor som mennesker.

Å ta hverandre på alvor betyr å forholde seg til hverandre først og fremst som frie fornuftsvesener, og bare sekundert som medlemmer av en eller annen kategori, som «kvinne» eller «mann» – og aldri bare som objekter som skal styres og kontrolleres. Det betyr også at vi skal gi hverandre frihet til å vokse, samtidig som vi gir hverandre næring til å vokse gjennom å utfordre hverandre og engasjere hverandre i dialog hvor ting står på spill. I dagens offentlighet snakker man altfor mye om hverandre i stedet for til hverandre. Dette legger grobunnen for berettiget politisk frustrasjon blant de som stort sett blir snakket om og ikke til: de som ikke blir tatt på alvor, de som er «problemer» som politikerne skal løse med de riktige kunstgrepene.  

Fra den sosialistiske tradisjonen henter vi de mer positive politiske aspektene ved menneskerettighetsidealet. Å realisere autonomi for alle i samfunnet krever en solidarisk fellesskapsinnsats hvor staten sannsynligvis må spille en aktiv rolle: alle skal ha tilgang på utdanning, og ingen skal falle utenfor økonomien. Det siste er kanskje av det mer oversette aspektet i kampen for menneskerettigheter, nemlig de økonomiske og materielle betingelsene for frihet.

Disse betingelsene virker ikke å være oppfylt i det nåværende økonomiske systemet. Ja, kanskje skal vi ta enda hardere i: det virker som om man i mange vestlige land er i ferd med å skape en moderne variant av det Karl Marx på 1800-tallet kalte «proletariatet». Marx’ proletariat var nettopp kjennetegnet av manglende autonomi: de var ikke herrer i sine egne liv, men levde på kapitalistenes nåde. Etter lang tid med politisk kamp ble denne maktbalansen mindre skjev, og det gamle proletariatet forsvant. Men nå er de her igjen: en klasse som lever på det globaliserte arbeidsmarkedets nåde, underlagt krefter langt utenfor deres egen kontroll. Det er i så fall en gigantisk menneskerettighetskrise, som jeg håper forstyrrer nattesøvnen til alle økonomer.

Donald Trump er bare et symptom på samfunnets mangler; et symptom vi ikke får gjort så mye med. Det er lite poeng i å bruke mer energi enn nødvendig på Trump. Det er helt andre steder vi nå bør rette oppmerksomheten.

One thought on “Trump og menneskerettighetene som politisk kamp

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s