Barns rettigheter / Funksjonshemmedes rettigheter / Likestilling og ikke-diskriminering / Norge

Ørjasæter snakker ikke på vegne av alle søsken av utviklingshemmede

kjersti skarstad portrett

Kjersti Skarstad. Foto: privat

<Av Kjersti Skarstad, redaktør>

I ukas Morgenbladet gjør Ørjasæter seg til talsperson for søsken av utviklingshemmede og hevder at det å ha utviklingshemmede boende hjemme «er et brutalt overgrep mot disse barnas søsken». Det er en forferdelig påstand.

At Ørjasæter beskriver sin egen opplevelse av å ha vokst opp med en utviklingshemmet bror og at det kommer fram at det kan være veldig tøft, er fint. Jeg betviler ikke Ørjasæters opplevelser, og det finnes sikkert flere med lignende erfaringer, men at hun hevder å snakke på vegne av alle, fordi vi andre, vi er så lojale at vi ikke tør å si noe, og at hun sprer løgnaktige påstander om en befolkningsgruppe som mange ikke vet så mye om, er et grovt overtramp.

Jeg opplevde aldri å bli tilsidesatt og ignorert som barn selv om broren min er utviklingshemmet. Tvert imot, så gjorde min bror at familien min utviklet enda sterkere bånd oss i mellom, og jeg har et nært og godt forhold til min bror.

Det å ha funksjonshemmede søsken oppleves forskjellig fordi alle søsken- og familieforhold både med og uten utviklingshemmede er forskjellige. Det er utgitt flere bøker av foreldre og søsken av utviklingshemmede hvor de skriver om hvordan det å ha et utviklingshemmet familiemedlem har beriket livet deres. Noe forskning på søsken av utviklingshemmede viser til negative erfaringer. Annen forskning viser til at søsken utvikler positive kvaliteter (som høyere grad av empati og toleranse), og noe av den nyeste forskninga i Norge viser at det ikke er noen forskjell mellom de med og uten utviklingshemmede søsken.

De negative funnene minner oss på at vi ikke må glemme funksjonsfriske søskens behov, og de positive funnene viser at det å ha et utviklingshemmet søsken kan gjøres til noe svært positivt under de riktige omstendighetene.

I stedet for å nøye seg med å beskrive sin bror forsøker Ørjasæter å tegne et bilde av alle utviklingshemmede som farlige. Hun referer til en undersøkelse som viser at 6 av 10 ungdommer som har begått seksuelle overgrep mot andre barn, har «kognitive forstyrrelser» og påstår at det er en vakker omskrivning av utviklingshemning. Det er tull. Utviklingshemming er en medfødt tilstand. Kognitive forstyrrelser kan alle få av ulike årsaker – blant annet som følge av sykdom og rusmisbruk. Hvorvidt utviklingshemmede begår flere seksuallovbrudd enn befolkningen for øvrig er det i følge en ny NOU vanskelig å si noe sikkert om. Det man derimot vet er at utviklingshemmede har en større risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep.

Dette finner ikke Ørjasæter det verdt å nevne. I stedet nører hun opp under en myte om at utviklingshemmede har en sterkere seksualdrift enn andre. Nok en påstand uten belegg i fakta, i følge Legeforeningen. Her er det ingen forskjell på utviklingshemmede og folk flest. Å betegne minoritetsgrupper som seksuelle avvikere er imidlertid en velkjent undertrykkingstaktikk.

Det er vondt å høre om Ørjasæters personlige opplevelser, og viktig at også søskens negative erfaringer kommer fram. Det er for øvrig verdt å nevne at levekårene til utviklingshemmede og hjelpetilbudet til deres familier er langt bedre i dag enn da Ørjasæter vokste opp.

På vegne av meg selv kan jeg si at min storebror med Downs syndrom har vært en stor styrke i livet mitt. Han har på en positiv måte bidratt til den personen jeg er i dag. Det kan aldri Ørjasæter eller noen andre ta fra meg.


Innlegget er også publisert i Morgenbladet

Forsidefoto: Flickr commons/code name:mama

5 thoughts on “Ørjasæter snakker ikke på vegne av alle søsken av utviklingshemmede

  1. Dette var en konstruktiv kommentar til Ørjasæters innlegg. Jeg er enig med deg at språkføring og vinkling gjør at teksten blir for generaliserende, og formen kan gjøre at den skaper avstand i stedet for reell dialog. Like vel mener jeg hennes bidrag er så viktig at vi skal ta oss tid til å se forbi det vekker anstøt og se hva hennes dyrkjøpte erfaringer kan bidra med når det kommer til å sikre utviklingshemmede og deres familier tilpassede og levelige vilkår.

    Du skriver at det finnes mange bøker om livet med utviklingshemmede. Dette er ofte bøker som bære frem av et budskap om menneskeverd og en dybde i livet, som kan ha vært dyrkjøpt men som en gjerne formidler at en ikke ville vært foruten. Du viser og til en sammensatt forskningslitteratur som samlet sett peker mot at det å vokse opp med utviklingshemmede søsken antagelig ikke skader, eller ikke skader mye eventuelt samlet sett kanskje styrker. Dette er fint og viktig. Det fremmer menneskeverd for alle, bryter ned fordommer og favner et reelt mangfold. Problemet er at både biografiletteraturen og søskenforskningen i forsvinnende liten grad tematiserer de virkelig tunge historiene. Historiene om hverdag preget av vold, utagering, uforutsigelighet og trusler. Hverdag med det sympatiske nervesystemet mer eller mindre konstant er aktivert. Enten hos søkenet selv eller foreldrene. Disse familiene finnes fortsatt. Få om noen fagfolk kan si hva det gjør med familiemedlemmene å leve under slike forhold. Når stemmene som egentlig er satt til å løfte frem mangfoldet av historier frem og snakke de mest utsettes sak av ideologiske grunner velger å feie denne gruppen under teppet, da blir dagens familier i Ørjasæters situasjon så godt som stemmeløse. For foreldre som må stå i slikt blir utslitt. De må prioritere, og kanskje prioritere bort søsken. Dette må det snakkes høyt og sant om. Da er det synd at Ørjasæters historie kommer sammen med uhensiktsmessige generaliseringer. Men verre er det om det glimtet av sjelden virkelighet hun byr på blir avfeid. Det er ikke så ofte gruppen hun representerer får en stemme

    Lik

  2. Jeg opplever at hun skriver om hvordan det er å være søsken til personer med
    dyp utviklingshemming med autisme og utagerende atferd.
    Det må man ha lov til.
    Synes heller fokuset bør rette seg mot såkalte fagfolk med forkvaklede holdninger.

    Likt av 1 person

    • Ja, det må det absolutt være lov til. Det er måten det gjøres på jeg reagerer på her. Det finnes nok også andre synspunkt enn Ørjasæters innenfor pårørende av den gruppen du nevner også. Se forøvrig Bjarnekj sin kommentar og min svar til denne (ovenfor).

      Lik

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s