ØSK-rettigheter / Barns rettigheter / Demokrati / FN / Funksjonshemmedes rettigheter / Norge

Hvem sitt handlingsrom er det regjeringa ønsker å beskytte?

Kjersti Skarstad. Foto: Privat

Kjersti Skarstad. Foto: Privat

<Av Kjersti Skarstad, redaktør, doktorgradsstipendiat i statsvitenskap>

Regjeringa velger å forhindre norske borgere i å klage inn staten for menneskerettighetsbrudd under tre sentrale menneskerettskonvensjoner. Norge skal jobbe aktivt for menneskerettighetene, men må beskytte sitt politiske, og dermed sitt demokratiske, handlingsrom, hevder de. Argumentasjonen bygger i beste fall på en feiloppfatning av hvordan det internasjonale menneskerettighetssystemet fungerer.  

FNs menneskerettighetskonvensjoner har egne ekspertkomiteer som har ansvar for å overvåke at konvensjonene iverksettes. Måten dette gjøres på er at statspartene rapporterer inn hvordan de jobber med å beskytte de aktuelle menneskerettighetene, og komiteen gir så kommentarer til dette arbeidet. I tillegg kan statene velge om de også vil gi sine borgere muligheten til å klage inn påståtte menneskerettighetsbrudd slik at man kan få en ekspertuttalelse i enkelttilfeller. Regjeringa har nå satt en stopper for at det norske folk kan gjøre dette for rettighetene som beskyttes av Barnekonvensjon (BK), Konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Regjeringa sier nei fordi «det er viktig å ivareta det nasjonale politiske spillerommet». På denne måten gir de inntrykk av at individklageadgangen er udemokratisk og at komitéene har en betydelig makt i å gripe direkte inn i det norske samfunnet. Det stemmer ikke.

Samspillet mellom det nasjonale og internasjonale menneskerettighetssystemet er basert på dialog mellom mange ulike aktører. Det har naturligvis stor demokratisk verdi.

Norge, som statspart til konvensjonene, kan selv være med å påvirke sammensetningen av komitéene. Dersom Norge hadde blitt felt under individklageadgangen kunne det ha bidratt til et betydelig internt politisk press om endring, men komitéene har i seg selv ingen makt til tvinge fram endring i det norske samfunnet. Det må norske aktører selv jobbe for. Dersom uavhengige internasjonale eksperter kommer fram til at man har begått et menneskerettighetsbrudd bør man imidlertid ha særdeles gode og overbevisende argumenter for hvorfor man mener det motsatte.

erna solberg i fn-bygget

Foto: Norway UN/ragnhild-h-simenstad (Flickr Commons)

Individklageadgangen ville ha åpnet opp for at andre stemmer enn regjeringens egen i større grad kunne ha kommet til ordet i den internasjonale dialogen om beskyttelse av menneskerettigheter. Individklageadgangen ville ha gitt det norske sivilsamfunnet sterkere muligheter til å bli hørt, og enkeltpersoner et sterkere menneskerettighetsvern i saker hvor statsapparatet muligens, tro det eller ei, kan ha begått menneskerettslige feil. Behandlingen av enkeltsaker av en uavhengig internasjonal ekspertkomité ville ha tilført Norge et viktig utenfor-perspektiv.

Regjeringa sier at de ikke vil tilslutte seg individklageadgangen fordi det er så vanskelig å vite på forhånd hva komitéene eventuelt vil komme fram til. Det er for eksempel uklart hva som ligger i «retten til høyest oppnåelige helsestandard» som det så fint står i ØSK-konvensjonen. Ingen kan naturligvis spå hva komiteene vil komme fram til når de vurderer vanskelige saker i framtida. Tolkningen av menneskerettighetene har alltid vært og er i stadig utvikling, og denne utviklingen bør Norge ta del i. Når det er uklart hvordan man skal tolke en rettighet vi allerede er forpliktet til å iverksette er behovet muligens enda større for stemmer utenfra.

Utenriksminister Børge Brende sier at «det kan være en risiko for at barnekomitéen i mindre grad enn norske domstoler balanserer hensynet til barnets beste opp mot andre viktige samfunnshensyn, som blant annet innvandringsregulerende hensyn». Dette har selvfølgelig Brede rett i for, ja, Barnekonvensjonen er jo nettopp ment for først og fremst å verne om barnets beste – og ikke om det norske asylinstituttet.

Regjeringa har sagt at Norge skal være et foregangsland når det gjelder å støtte opp om FNs arbeid. Vi skal styrke sivilsamfunnet, og føre en menneskerettighetsbasert politikk. Ved å åpne opp for individklageadgang til de tre nevnte menneskerettighetskonvensjonene, kunne regjeringa ha sørga for nettopp dette. Klageadgangen ville ha rustet opp vår verktøykasse for menneskerettighetsbeskyttelse ved å gi oss flere strenger å spille på i både det internasjonale og det nasjonale menneskerettighetsarbeidet.

Når regjeringa i stedet har valgt å avfeie denne muligheten, kan man spørre seg om hvem sitt handlingsrom det egentlig er de ønsker å beskytte.

3 thoughts on “Hvem sitt handlingsrom er det regjeringa ønsker å beskytte?

  1. Norge er ikke et foregangsland på funksjonshemmedes menneskerettigheter og gikk sammen med Iran og Syria i front mot at funksjonshemmede skal ha samme rett som andre borgere fra tvang og umyndiggjøring. Da Norge sitt syn tapte, reserverte Norge seg mot disse forpliktelsene som er nedfelt i artikkel 12 og 14 i konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter, CRPD.

    Norges manglende respekt for menneskerettighetene våre, kommer klart til uttrykk i Stortingsmeldingen, hvor det står:

    «Legger man komiteens forståelse til grunn, vil sentrale bestemmelser i norsk lov være i strid med konvensjonen. Dette gjelder blant annet bestemmelsene om fratakelse av rettslig handleevne i vergemålsloven og bestemmelsene om tvang i lov om psykisk helsevern og helse- og omsorgstjenesteloven. Dersom norsk rett skal bringes fullt ut i samsvar med komiteens anbefalinger vil det ha uoversiktlige konsekvenser og innebære omfattende endringer i norsk lov.»

    Selvsagt krever konvensjonen endring av norsk lov, siden bruk av tvang mot og umyndiggjøring av voksne norske borgere faktisk innebærer de groveste bruddene på menneskerettigheter som foregår i Norge i dag. Mange mennesker lever i tvangsregimer, fratatt kontakt med omverdenen uten å ha gjort noe galt. Det er dette konvensjonen forplikter landene til å få en slutt på. På samme måte som forbud mot umyndiggjøring ble nedfelt i kvinnekonvensjonen, krever endring av lover i land som tillot det, krever denne konvensjonen omfattende lovendringer og skifte av formyndersk tankegang.

    Vi har ingen politiske partier i dag som beskytter funksjonshemmede borgeres mest grunnleggende rettigheter og friheter. Isteden har vi myndigheter som kun er opptatt av hva som skjer i resten av verden.

    Berit Vegheim
    leder Stopp Diskrimineringen

    Lik

  2. Tvangsmedisineringen er akilleshælen i tvang mot mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne

    Hvordan går det med å forby tvangsmedisinering i psykiatrien?

    Brevet til helseministeren 07.03.2015 «lytt til FN: Menneskerettsbrudd tvangsmedisinering, tvungen elektrosjokk og beltelegging må forbys med lov» forble ubesvart. Dette ga grunn til bekymringsmeldingen til statsminister Solberg: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur?

    Derfor kom 16.6.2015 kampanjen Norge må respektere rettighetene til mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne (“Make Norway respect rights of persons with psykososial disabilities”).
    Etter avsløringer om kritikkverdige forhold i tvangspsykiatrien i VG kom Stortinget på banen. Venstre foreslo med god grunn i Dokument 8:90 S (2015-2016) et «Representantforslag om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren» pga. «dramatisk høy tvangsbruk». Ruth Grung (A) stilte 13.6.2016 skriftlig spørsmål om tvang i psykiatrien.
    Dette ga etter et år 17.6.2016 følgende resultat:

    – Prop. 147 L (2015–2016): «Endringer i psykisk helsevernloven». Ikke pynt på tvang, fjern diskriminerende tvang

    – Nedsettelse av tvangslovutvalget: Norges internasjonale forpliktelser å fjerne diskriminerende tvang

    FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) som forbyr diskriminerende unødvendig tvang mot personer med nedsatt psykososialt funksjonsevne ble ratifisert av Norge 2013 som 130. stat. Dessverre er endringene i psykisk helsevernloven basert på Paulsrud utvalget fra 2011 og tillater fremdeles tvangsmedisinering og tortur.
    Departementet var i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6. av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3. Paulsrudutvalget utvannet sannsynlighetskravet og mente at gjeldende lovgivings krav om «stor sannsynlighet» for vesentlige positive behandlingseffekter (sikre vesentlig bedring eller hindre vesentlig helseskade el. forverring), kap 14.2.6. er urealistisk strengt. Dermed blir den nåværende lovstridige praksis som tilsidesetter krav til «stor sannsynlighet» legalisert.
    Tvangsutvalget skal levere sin rapport 1. september 2018. Sammensetningen tilsier at det er ikke å vente at tvangsmedisinering avskaffes, veldig optimistisk sett kan bare en dissens med denne innhold påregnes.

    Derfor synes det på sin plass med et opprop:
    Avskaff tortur i psykiatrien

    Det kreves at lover som legitimerer psykiatrisk tvangsbehandling (f. eks. lov om psykisk helsevern) avskaffes på basis av:

    – Side 5 av talen av Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 22. møte i «Human Rights Council» 4. Mars 2013: «States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application. The obligation to end forced psychiatric interventions based on grounds of disability is of immediate application and scarce financial resources cannot justify postponement of its implementation.»
    – Report A/HRC/22/53 of the Special Rapportuer on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment of 1. February 2013, Section 82.: «The prohibition of torture is one of the few absolute and non-derogable human rights, a matter of jus cogens, a peremptory norm of customary international law.»
    Bindende forhåndserklæringer med reservasjon mot psykiatrisk tvang (psykiatrisk testament) kan være et første skritt (1).
    Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa (2).
    5 FN komiteer (3), Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, skyggerapporti regi av FFO og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang og krever handling. LDO uttaler med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)».
    Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og politiske rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. «at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som neuroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov.»
    FNs komité mot tortur (CAT/C/NOR/QPR/8) spør i 2015 som forberedelse av Norges rapport for 2016: Er beltelegging, tvangsmedisinering og elektrosjokk avskaffet med lov? Hvordan sikres informasjon?
    (a) “Whether the use of restraints and the enforced administration of intrusive and irreversible treatments such as neuroleptic drugs and electroconvulsive therapy has been abolished in law…

    (b) Ensuring that every competent patient, whether voluntary or involuntary, is fully informed about the treatment to be prescribed and given the opportunity to refuse treatment or any other medical intervention… ”

    I General Comment 1 premiss 42 har CRPD-komiteen uttalt om tvang i psykiatrien:

    “As has been stated by the Committee in several concluding observations, forced treatment by psychiatric and other health and medical professionals is a violation of the right to equal recognition before the law and an infringement of the rights to personal integrity (art. 17); freedom from torture (art. 15); and freedom from violence, exploitation and abuse (art. 16).”

    Når man ser til framtiden kan det lyttes til WSO, CRPD Committee, 30. mars 2015 for å bøte på menneskerettskrenkelsene:
    – Restitusjon (restoration of liberty)
    – Kompensasjon (compensation economically, moral damage)
    – Rehabilitasjon (official declaration, public apologies)
    – Sannhetskommisjon (satisfaction e. g. truth commission)
    – Garanti at overgrepene ikke gjenntas (guarantees of non-repetition)

    Underskriv en underskriftskampanje: https://www.causes.com/campaigns/102618-stop-torture-in-psychiatry-in-norway
    Vedlegg:
    1) Psychiatric Advance Directives: http://psychrights.org/Countries/AdvanceDirectives.htm
    2) Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/Europatoppen_tvang.html
    3) Norges forpliktelse ovenfor FN å redusere og fjerne tvang i psykiatrien: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/FN_tvang.html, http://home.broadpark.no/~wkeim/files/UN_coercion.html

    Lik

  3. Bekymringsmelding: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur?

    Utenriksminister Jagland hadde i år 2000 den for regjeringen visjonære ideen (1) å utvide tanken om menneskerettigheter til psykiatriske pasienter i Norge, dvs. frihet fra tvang.

    5 FN komiteer, Europarådet sin kommissær, diskrimineringsombudet, helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang og krever handling. Men HOD stritter imot med hjelpeløse pinligheter som er en parodi av hensiktsmessig saksbehandling. Dette gir grunn til bekymring.

    Handlingene til SMK, den øvrige regjeringen, torturkomiteen og FN komiteen for mennesker med nedsatt funksjonsevne skal gjennomgås.

    SMKs befatning

    I 2013 ratifiserte Norge som 130. stat CRPD. Mental Disability Advocacy Center (MDAC) sendte 2013 (2) en juridisk betenkning om Norges folkerettslige forpliktelser til Statsminister Solberg som ble registrert under sak 2013/1135 men ikke besvart.

    2014 refset Europarådet sin kommissær for menneskerettigheter Norge for for mye tvang i psykiatrien og krevde en drastisk redusering. The Mental Disability Advocacy Center skriver: «This situation is unacceptable for a country such as Norway, which has a global reputation promoting and protecting human rights.»

    14.6.2014 ble Statsministeren gjort oppmerksom på denne utviklingen (3). Men jeg kan ikke se at henvendelsen er besvart.

    Både Utenriksdepartement, Justisdepartement, BLD, Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) henviser til Helsedepartementet (HOD) som ansvarlig for lovgivningen på område.

    HODs befatning

    Helsedepartementet har i 9 år kjempet imot menneskerettighetene til folk med nedsatt psykososial funksjonsevne. Norge holder seg derfor på Europatoppen når det gjelder tvang i psykiatrien. En oppfordring å lytte til FN ble ignorert. Samlet sett skjedde følgende:

    5 FN komiteer kritiserte Norge for for mye tvang i psykiatrien (5)

    Europarådet sin kommissær for menneskerettigheter Norge for for mye tvang i psykiatrien og krevde en drastisk redusering

    Likestillings- og diskrimineringsombudets rapporterte: Norge bryter funksjonshemmedes menneskerettigheter

    Helsedirektoratet rådet å sette ned «et lovutvalg for etablering og gjennomføring av tvungent vern, og spesielt se nærmere på adgangen til tvungen medikamentell vedlikeholdsbehandling.»

    FFOs skyggerapport av sivilt samfunn krever bl. a. Revisjon av lovverket og forbud av tvangsmedisinering

    Helsedepartementet unnlater at Helsedirektoratets råd kommer med i statsbudsjettet, som gir innblikk i regjeringens politikk

    Erfaringkompetanse anbefaler i tiltak 2: toppmøte 2015 «en utredning vedrørende forholdet mellom menneskerettigheter og norsk lovgivning med fokus på mer individuell tilpasning og maktforskyvning til pasienten i tråd med internasjonale avtaler»

    LDO fører tilsyn med FN konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). LDOs rapport følger opp en tradisjon med treffende analyser og fremtidsrettete konstruktive forslag som viser hva skal gjøres.

    «Myndighetene våre ser fremdeles ut til å tro at det er folks funksjonsevne som er problemet. Det er det ikke. Feilen sitter i samfunnet, og de barrierene som diskriminerer og stenger folk ute, sier Ørstavik. Hun etterlyser en politikk som tar dette på alvor.

    Skal myndighetene leve opp til (CPRD-)konvensjonen og kravene fra FN, må de endre politikken sin fra å se etter feil med folk – til feil med samfunnet»

    Det er videre svært positiv at 2 bruker/borgerrettsorganisasjoner var invitert for å si ifra hvor skoen trykker, også tilgjengelig på video publisert på Internett: http://bambuser.com/node/4714080 .

    Helsedepartementet anbefales å følge Helsedirektoratets råd å sette ned et lovutvalg for etablering og gjennomføring av tvungent vern, og spesielt se nærmere på adgangen til tvungen medikamentell vedlikeholdsbehandling.». HOD prøvde å unnta denne anbefalingen offentligheten.

    http://home.broadpark.no/~wkeim/files/Aapent_brev_Solberg.html

    Lik

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s