ØSK-rettigheter / Helse

Seksualitet – et tabu i helsevesenet

Nantje Fischer

Nantje Fischer. Foto: privat

<Skrevet av Nantje Fischer, doktorgradsstipendiat i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo>

I dag lever vi i et samfunn som virker å være åpent og tabufritt når det gjelder seksualitet. Men når seksualiteten svikter blir temaet ofte vanskelig å snakke åpent om. Helsepersonell er ingen unntak fra dette.

Når mennesker plutselig erfarer at seksualiteten svikter, bryter det med den sosiale forventningen og et uformelt krav om å leve ut sin seksualitet på en hyppig og variert måte.

Ved å avsløre at man sliter seksuelt, risikerer man å bli avvist blant både venner og helsepersonell.

Samtidig svekker det ofte personens selvaktelse. Det å snakke om seksualitet når det gjelder seksuelle problemer eller «inkompetens», fremstår derfor fortsatt som et stort tabu.

Dårlig rustet behandlingsapparat

Der tabuet om seksuelle problemer har størst konsekvenser for den enkelte er i møtet med helsevesenet. Norsk og internasjonal forskning viser at mange leger unngår å ta opp seksuelle temaer i behandlingsrommet.

En vanlig forklaring på hvorfor leger og annet helsepersonell vegrer seg for å tematisere seksualitet, er redselen for å krenke pasienten eller å skape en flau og ubehagelig situasjon. Dette står i sterk kontrast med pasienters ønsker og forventninger om at helsepersonell tar initiativ til å diskutere seksuelle spørsmål.

Når helsevesenet ikke er rustet til å ta opp seksuelle temaer medfører dette en rekke negative konsekvenser for de berørte. Først og fremst kan det resultere i at mange seksuelle problemer forblir udiagnostiserte og ubehandlede. Det å ikke kunne få hjelp når seksualiteten svikter, kan dessuten ha negative innvirkninger for personens generelle helsetilstand, seksuelle relasjoner og livstilfredshet.

Juridisk forpliktet

Ifølge internasjonale konvensjoner, som FNs menneskerettighetserklæring og den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, har alle mennesker rett til helse. Rett til helse innebærer at enhver har rett til å ha den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk.

En integrert del av retten til helse er derfor også individets seksuelle helse. Retten til seksuell helse betyr ikke at det norske helsevesenet skal garantere at alle ha et godt og tilfredsstillende seksualliv, men at staten er forpliktet til å legge forholdene til rette for at innbyggerne har best mulig seksuell helse.

Seksuelle problemer i løpet av et liv er svært vanlig og årsakene kan være mangfoldige, overlappende og interagerende. Faktorer som kan ha negative innflytelser på seksuallivet kan være biologiske (f.eks. organisk skade, legemidler, somatisk sykdom og aldring), psykologiske (f.eks. negativ helseoppfatning, prestasjonsangst, skamfølelse og psykisk sykdom) og/eller sosiale (f.eks. normer om seksualitet, og konflikter i parforhold).

Seksuell helse henger derfor ofte sammen med mange ulike deler av et menneskes overordnede helse.

For å ivareta menneskers rett til helse er det derfor viktig at seksuell helse blir en integrert del av behandlingstilbudet. Dette krever at det i større grad satses på en formell opplæring i seksualitet og seksuell helse i helse- og omsorgsutdanningene. Praktisk trening i å snakke om seksualitet vil være et viktig tiltak for at leger og annet helsepersonell føler seg tryggere på å tematisere seksualitet i pasientkonsultasjoner.

Et steg for å få til dette er å gå fra å se på seksuell helse som et tabu til å se på det som en grunnleggende rettighet.

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s