Historie / Religionsfrihet

Menneskerettighetene er ikke rent sekulære

<Av Andreas H. Hvidsten, universitetslektor Institutt for statsvitenskap, UiO>

andreas hvidsten, portrett

Andreas Hvidsten. Foto: UiO

Det er vanlig å tenke på menneskerettigheter som sekulære. Denne tankegangen kan kort skisseres slik: menneskerettighetene sikrer tros- og religionsfrihet – og dermed en trygg politisk ramme for trosutøvelse – men disse rettighetene er i seg selv teologisk nøytrale og favoriserer ikke noen spesiell form for religiøsitet. Denne tankegangen er imidlertid uheldig.

For det første er denne tankegangen helt åpenbart utilstrekkelig for å forstå en verden hvor menneskerettighetstenkningen og religion ofte er i konflikt. Saudi Arabia, for eksempel, blir ofte kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch for sine religiøse lover som blant annet foreskriver dødsstraff for apostasi (å fornekte sin religion). Dersom menneskerettigheter skal spille en konstruktiv rolle i en verden hvor mange politiske konfliktlinjer har en religiøs dimensjon, tror jeg det er helt avgjørende at vi erkjenner at menneskerettighetstenkning ikke er hevet over disse konfliktene. En slik erkjennelse starter med en bedre forståelse av det ide-historiske grunnlaget for menneskerettigheter.

Det er en myte at menneskerettighetstenkning er ikke-religiøs. Den moderne ideen om samvittighetsfrihet har sitt utspring i teologien. Reformasjonen var en av Europas største rettighetskamper, og Martin Luther var en de fremste forkjemperne for å gjøre samvittighetsfrihet til en politisk realitet. Luthers kamp var mot alle som stilte seg mellom individet og Gud – enten det var den romerske kirken eller sekulære myndigheter. For Luther var sjelens indre sfære absolutt ukrenkelig. Når vi i dag snakker om personlig frihet sikret gjennom et skille mellom det private og det offentlige snakker vi Luthers språk.

Freskomaleri av Rafaeli

Freskomaleri av Rafaeli. Foto:spacebahr/Flickr commons.

Reformasjonsteologi er nå en så naturalisert del av den vestlige verdensforståelsen at den er vanskelig å få øye på. Litt provokativt kan vi si at politisk liberalisme – den overlegent dominerende ideologien i vesten i dag etter Marxismens fall – i stor grad er protestantisme som har glemt sitt eget opphav og forstår seg selv som en rent sekulær ideologi. I den grad menneskerettigheter er en stadfestelse av liberale prinsipper, så er de også en stadfestelse av reformasjonsteologi.

Denne måten å tenke på legger opp til en intern relasjon mellom religion og menneskerettigheter: samvittighetsfrihet er et teologisk prinsipp like mye som politisk prinsipp. Dette er ikke ment som noe nedvurdering av samvittighetsfrihet, men som en påminnelse om at når vi står opp for menneskerettigheter så tar vi også et teologisk standpunkt.

Det er ikke slik at samvittighetsfrihet er særegent til reformert kristendom selv om den vestlige liberalismen har sitt utspring her. Vi står sammen med Luther når vi setter individets frihet først, men vi står også sammen med, for eksempel, muslimske teologer som legger vekt på Koranens lære om at det ikke kan være noen tvang i religion (Koranen 2: 256). Dette er viktig å ha på plass, fordi det gir oss en mer nyansert forståelse av når og hvordan menneskerettigheter og religion kommer i konflikt – og når og hvordan de kan være gjensidig forsterkende. Denne problematikken er kompleks, og jeg skal bare kort skissere noen av hovedpunktene her.

Spørsmålet om harmoni eller konflikt mellom religion og menneskerettigheter er i stor grad et spørsmål om hva som kommer først av individet og samfunnet når det gjelder forholdet til Gud og trosutøvelse. Dette er ikke så enkelt som at religion må være en privatsak, rett og slett fordi religion ikke er noen privatsak. Hele poenget med religion er at ens personlige forhold til Gud skal manifestere seg i sosiale relasjoner – i måten en er med andre på. For eksempel: nestekjærlighet, som er et sentralt konsept i kristen etikk, er ikke noe som kan utøves i isolasjon fra andre mennesker.

tegning av marthin luther

Martin Luther. Foto: Thierry ehrmann/Flickr commons

Det er imidlertid ikke nødvendig at religion er en ren privatsak fra et menneskerettslig synspunkt. Religion blir først og fremst en trussel mot menneskerettigheter når Gudsforholdet ikke går gjennom individet og ut i samfunnet, men gjennom samfunnet og inn til individet. Forskjellen på disse to teologiene er enorm.

I det første tilfellet er det ikke avgjørende at samfunnet som sådan eksisterer i henhold til Guds ord. Det kan godt være ønskelig, men dette ønsket kan bare forfølges gjennom prinsippet om samvittighetsfrihet: å institusjonalisere en religion i et samfunn gjennom ekstern tvang ville være meningsløst rent teologisk.  Det viktigste å kjempe frem som en politisk realitet er individets frihet til selv å velge Gud – alt annet er underordnet dette.

I det andre tilfellet legges det en avgjørende vekt på at samfunnet er i tråd med Guds lover, uavhengig av om dette skjer gjennom tvang eller frivillighet. Denne typen teologi havner automatisk i konflikt med menneskerettigheter, fordi den setter kollektivet høyere enn individet. Ideen om menneskerettigheter er en ide om at samfunnet er først og fremst en rammebetingelse for individets autonomi. I teologien betyr dette at samfunnet muliggjør den enkeltes relasjon til Gud. Dersom dette snus på hodet – at den enkeltes relasjon til Gud går gjennom samfunnet – er vi tilbake i den type teologi (og politisk realitet) som Luther i sin tid gjorde opprør mot.

 

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s