Grunnloven / Ytringsfrihet

Ja, vi elsker: Ytringsfrihet og nyanser

<Anine Kierulf, forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter>

Anine Kierulf

Anine Kierulf

Det nærmer seg 17. mai, og med den taler om Grunnloven, friheten og Wergeland. En av Grunnlovens mest sentrale friheter, som også opptok Wergeland sterkt, var ytringsfriheten. Den diskuteres heftig også i dag. Noen er for ytringsfrihet, men inkluderer et «men» i sitt forsvar for den, andre mener ytringsfriheten er absolutt. Er bare én av disse tilnærmingene riktig?

Ytringer er noe annet enn handlinger, og skal vernes særskilt. Et grunnleggende skille for ytringsfrihetstenkningen i Norge og andre steder er nettopp skillet mellom ord og handlinger. Det virker jo greit nok: Sticks and stones may break my bones but names will never hurt me. Men – ut over at ord og kallenavn faktisk kan såre – er det så enkelt?

Både ja og nei. For ord kan også være handlinger. Fenomenet «talehandlinger» er sentralt i semantikken og språkfilosofien, som formulert av J.L. Austin og videreutviklet av J.R. Searle, med røtter i tradisjonen fra Ludwig Wittgenstein. Talehandlinger er de handlinger som utføres med ord; sier jeg «på stedet hvil», er min tale handlingen «ordre». Også i jussen er talehandlinger sentrale. Med dommerens «da erklærer jeg dere for rette ektefolk», er handlingen ekteskap inngått, og med mitt «ja» til naboens spørsmål om jeg vil kjøpe hennes bil, utøver jeg den rettslige handlingen avtaleinngåelse.

Men sammenblandingen av ord med handlinger kan bære helt galt av sted. Skoleeksempelet, som etter hvert er litt forslitt, er Jonas Gahr Støres utsagn i 2006 om at det i karikaturstriden var «ekstremister på begge sider». Det skapte inntrykk av at tegninger og ord i aviser kan sammenlignes med voldelige handlinger. Det kan de selvsagt ikke, ord dreper ikke, men det gjør vold og terror.

Både idéhistorisk og rettslig er skillet mellom ord som øver vold, og handlinger som øver vold avgjørende. Det er derfor vi beskytter ytringsfriheten så sterkt. Nesten alt bør kunne sies, uansett om noen føler seg støtt eller såret av det. Fordi tankefriheten er absolutt og det er ethvert individs frihet å få uttrykke de tanker man har – ytringsfriheten er en iboende menneskerett. Men vi beskytter ytringsfriheten også av mer «instrumentelle» eller kollektive hensyn: Fordi vår sannhetssøken og vårt demokrati er avhengig av en friest mulig fakta- og informasjonsflyt – og utveksling, fremhevelse og nedkjempelse av ideer. Uten noen velmenende, men forstyrrende, begrensende og potensielt «nedkjølende» sensurautoritet underveis.

At ord kan skade, er det imidlertid ingen tvil om. Det vet ethvert mobbeoffer. Men skaden ved mobbing eller krenkelser er annerledes – psykisk, ikke fysisk. Og den behandles også annerledes, av denne grunn.

Sentralt for vår tenkning om ytringsfrihet og dens grenser er sosialfilosofen John Stuart Mills «skadeprinsipp»: Bare ytringer som kan føre til ganske umiddelbar fysisk skade, bør forbys. Altså: Oppfordringer til vold eller voldsomheter som med stor sannsynlighet vil føre til vold(somheter), så som «skyt!» til en hissigpropp med ladd gevær, eller opphissende heiing på en lynsjemobb. Mills prinsipp beror på et klart skille mellom ytringer og handlinger. Men det beror også på erkjennelsen av at ytringer kan føre til handlinger.

Mills teori har vært kritisert for å forstå «skade» for snevert. Og ingen vestlige demokratier holder seg til kun å regulere ytringer som med stor sannsynlighet fører til direkte, fysisk skade. Vi lovbeskytter faktisk enkeltindivider mot en rekke følelsesmessige krenkelser av psykisk karakter. Det er ikke slik at vi i Norge i praksis bare forbyr ytringer som «direkte oppfordrer til vold og kriminalitet»; dette er bare én av våre rettslige ytringsgrenser. Den praktisk viktigste ytringsbegrensningen vår er der isteden for å beskytte mot følelsen av redsel og frykt ved å forby trusler. Den vanærende følelsen av å få vårt gode navn og rykte «svertet» av ord, er også noe vi mener det er så viktig å beskytte mot at vi har ærekrenkelsesbestemmelser. Mot den verdighetsnedbrytende følelsen av å få våre mest personlige detaljer offentliggjort har vi forbud mot krenkelser av privatlivet. Mot følelsen av maktesløshet ved å bli forfulgt med eller plaget av ord beskytter sjikanebestemmelsene oss. I Tyskland forbyr man Holocaustfornektelse av hensyn til dem som føler seg krenket av slikt. I ytringsfrihetsbastionen USA, som har færre ytringsforbud enn mange, beskytter man sin befolknings følelse av bluferdighet sterkere enn vi gjør.

Vår rettslige prinsippfasthet er altså i noen grad historisk eller kulturelt betinget – også overfor en så sentral rettighet som ytringsfriheten. Det bør ikke lede til at vi relativiserer den. Hvilke ytringer som forbys, og hvorfor, bør kontinuerlig debatteres. Inngripende, vilkårlige og inkonsekvente reguleringer bør kritiseres.

En type ytringsforbud som kanskje er særlig kontroversielt, er forbudet mot ytringer som er egnet til å skape hat eller ringeakt overfor utsatte minoriteter. Fremfor å verne den enkelte mot direkte (psykiske) krenkelser, verner slike forbud hele grupper mot hatytringer. Gruppevernet skiller dette forbudet fra de andre.

Særlig to argumenter taler for et slikt forbud: Et er at det verner utsatte minoriteters menneskelige verdighet. Det andre er et hensyn til oss alle: Forbudet kan hindre at hele grupper av stemmer forsvinner fra den offentlige debatt: Hvis et sentralt argument for ytringsfrihet er at flest mulig stemmer bør brytes mot hverandre til enhver tid, er det et problem om hele grupper av stemmer stilnes, til vår felles ulempe.

Argumentene mot slike forbud er mange, bl.a. at det er grupper, og ikke individer som vernes. At forbud uansett ikke er veien å gå for å komme ytringer man ikke liker til livs – de bør isteden møtes med motytringer. Og ikke minst at det er så uklart hva som «er egnet til å skape hat» på en måte som rammes av loven.

En utfordring i ytringsfrihetsdebatten er at den ofte får en polarisert form. Slik polarisering er selvsagt vernet av ytringsfriheten i seg selv. Men den kan paradoksalt nok skape mindre, ikke mer reell meningsbrytning. Det er fullt mulig å være tydelig og prinsipiell i ytringsfrihetsspørsmål uten å avvise nyansene de uansett består av. Det går an å argumentere for at våre lovbestemte grenser for ytringsfriheten er rimelig velbegrunnet gitt vårt samfunns historie og kultur, uten derved å relativisere ytringsfrihetens kjerne. Eller at de er dårlig begrunnet, prinsipielt uheldige og burde endres, uten derved å mene at ytringsfriheten alltid og overalt skal være absolutt. Jo friere slike debatter kan utspille seg, jo bedre kår har ytringsfriheten i praksis.

 

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s