Funksjonshemmedes rettigheter / Likestilling og ikke-diskriminering / Norge

Utviklingshemmede og seksuelle overgrep

<Av Kjersti Skarstad, redaktør*>

Kjersti Skarstad. Foto: Privat

Kjersti Skarstad. Foto: Privat

Overgrep- og voldtekter er så veldig vanskelig å bevise fordi sakene ofte ender opp med å bare være ord mot ord, men hva hvis du ikke en gang har ordene?Her er to forslag til strakstiltak: ta ofrene på alvor ved å vektlegge andre former for kommunikasjon enn tale, og gi dem den oppfølgingen alle overgrepsofre bør motta – uavhengig av hvorvidt man har en rettskraftig dom mot overgriperen.

En utviklingshemmet 13 år gammel jente blir utsatt for seksuelle overgrep i skoletiden. En psykolog slår fast at reaksjonene følger samme mønster som et hvert overgrepsutsatt barn. Moren anmelder saken, men opplever at verken skolen eller politiet tar saken seriøst. Jenta er varig preget.

På en annen kant av landet blir et åtte år gammelt barn med utviklingshemming seksuelt misbrukt. Forvaltningen er klar over overgrepene, men forholdene blir ikke anmeldt og foreldrene blir ikke informert på grunn av taushetsplikt.

En utviklingshemmet mann på 25 år blir seksuelt misbrukt over tid av sin assistent. Han får store adferdsendringer og har ifølge eksperter alle tegn på seksuelt misbruk. Men mannen har språk som en toåring, og saken blir henlagt.

De tre sakene, beskrevet av henholdsvis, Aftenposten, Norsk forbund for utviklingshemmede og Dagbladet, er langt i fra unike, men illustrer en uhyggelig, men utbredt virkelighet for mange av de mest sårbare i vårt samfunn.

Både norsk og internasjonal forskning har lenge vist at utviklingshemmede er spesielt utsatte for seksuelle overgrep. Utviklingshemmede personer som har vanskeligheter med å uttrykke seg oppfattes ikke som troverdige ofre, og møter et rettssystem som er lite tilpasset deres behov. Det er sjelden at forholdene blir anmeldt og enda sjeldnere at noen blir dømt.

En norsk studie fra 2007 viser at gjerningspersoner som forgriper seg på psykisk utviklingshemmede blir dømt mildere. Til tross for økt politisk fokus og iverksetting av nye tiltak, er det i følge Norsk forbud for utviklingshemmede lite som tyder på at situasjonen er noe bedre nå enn for seks år siden da det ble vedtatt å styrke rettighetsvernet mot overgrep.

Forslag til tiltak

Foto: Tjook/Flickr commons

Foto: Tjook/Flickr commons

Sårbarheten for seksuell utnyttelse og overgrep kan ikke forstås uten å se på den generelle rettighetssituasjon til de utviklingshemmede. Avhengighet av personlige hjelpere, en generell fratakelse av selvbestemmelse og autonomi, isolering fra samfunnet i voksende boenheter, mangel på sosiale nettverk, fordommer og fravær av seksuell opplæring skaper grobunn for maktovergrep. En generell styrking av menneskerettighetene til utviklingshemmede vil derfor også styrke vernet mot seksuelle overgrep. Men vi trenger også å sette i verk målrettede tiltak.

Her er et forslag: for de som ikke har mulighet til å uttrykke seg tydelig gjennom språk må rettssystemet vektlegge andre kommunikasjonsmåter og bevis sterkere. Dersom man skal kreve at utviklingshemmede med språkvansker skal uttrykke seg klart og tydelig om et overgrep, vil dette i realiteten si det samme som at overgriperne aldri vil bli dømt. Et system som vektlegger dette i for stor grad diskriminerer utviklingshemmede og andre med språkvansker.

Språk er ikke den eneste måten å kommunisere på – noen uttrykker seg for eksempel bare til sine aller nærmeste gjennom kroppsbevegelser og ansiktsmimikk. Vi har svært god kunnskap om konsekvensene av seksuelle overgrep på personers psyke og adferd. Plutselig utagering, fysiske skader, depresjon og overdreven dusjing er eksempler på typiske tegn som kan tyde på overgrep. En vektlegging av endringer i personlighet og oppførsel sammen med andre bevis vil styrke rettsikkerheten til utviklingshemmede.

Alle skal ha et rettsvern, og det gjelder naturligvis også den mistenkte. Selv om vi må se på hvordan rettssystemet vårt kan vektlegge andre bevis enn språk sterkere, må det naturligvis alltid stilles høye krav til bevisførsel. Voldtekt er vanskelig å bevise også for ofre uten funksjonshemminger. En mangel på dom vil i midlertid ikke si det samme som at overgrepet ikke har skjedd. De psykiske skadene er der fremdeles, og de må tas på alvor. Vi kan ikke risikere at folk som har opplevd traumatiske hendelser ikke får den hjelpen de trenger.

Et annet tiltak er derfor å behandle og hjelpe mennesker som har klare tegn på å ha opplevd seksuelle overgrep deretter, uavhengig av hvorvidt atferdsendringene utgjør tilstrekkelige bevis for en rettskraftig dom. Dersom dette er det rådende prinsipp, kan man ikke feie mistanke om overgrep under teppet, men må sette i gang målrettede tiltak for å hjelpe dem det gjelder med å finne tilbake til trygghet og glede i livet.

En slik politikk vil bedre forholdene for andre enn bare de utviklingshemmede, og vil bidra til at vi endelig begynner å ta personer med utviklingshemming på alvor.

*Kjersti Skarstad skriver en doktorgrad om funksjonshemmedes menneskerettigheter ved Institutt for statsvitenskap, UiO.

 

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s