Menneskerettigheter / Miljø

COP21: Er Norge imot MR?

mug4

Gordon Bauer, FOTO: Privat.

Skrevet av Gordon Bauer, forsker ved Institutt for statsvitenskap, UiO.

Hver dag under COP21 klimakonferansen i Paris i desember, delte aktivister ut en premie til landet som hadde gjort mest den dagen, for å forhindre kampen mot klimaendringer. De kalte den “Fossil of the day.” Mange av vinnerne var som forventet: Saudi Arabia, USA, Venezuela, og Australia. Men det fantes et uventet vinner: Lille Norge. Det samme landet som har gjort så mye for klimakampen gikk sammen med USA og Storbritannia inn for å ta ut en referanse til menneskerettighetene fra avtalens hovedtekst. Til slutt ble det flyttet til konvensjonens fortale, noe som gjør at det har liten juridisk betydning. En trist dag for klimakampen, og for beskyttelsen av menneskerettigheter generelt.

Det er et paradoks, fordi hovedgrunnen til at vi må bekjempe klimaendringene er faktisk for å forsvare menneskerettighetene. Når øysamfunn blir oversvømt og slutter å eksistere på grunn av karbonutslipp, er det et menneskerettighetsbrudd.

Når bønder i Midtøsten og Afrika må flytte til slummen i megabyer fordi markedene har blitt til ørken, er det et menneskerettighetsbrudd. Og når rekordsterke orkaner treffer Filippinerne og hundre tusentals mister hjemmene sine, er det et menneskerettighetsbrudd. Klimaendringene forhindrer alles rett til å ha like muligheter til lykke, frihet og trygghet. Å bry seg om menneskerettigheter er å bry seg om klima.

Så hvorfor gikk Norge likevel inn for å fjerne menneskerettighetene fra avtalen? Enkelt: ingen vil bli syndebukk. Tradisjonelt handler rettighetsbrudd om statlig undertrykking av enkeltindivider. Hvis man erkjenner en juridisk kobling mellom klimaendring og menneskerettigheter kunne alle de som har bidratt til karbonutslipp – spesielt en stor oljeprodusent som Norge – fått ansvar for alle de “naturlige” ulykkene som knyttes til klimaendringer.

 

20151128_131151

Demonstranter ber om klimarettferdighet og klimajobber under klimamarsjen i Oslo i november. FOTO: Privat.

Selvfølgelig er det svært vanskelig å bevise at isolerte naturkatastrofer skyldes menneskeskapte klimaendringer, men det er fortsatt ikke så vanskelig å tenke seg at når Maldivene blir oversvømt kunne Norges rykte som grønn egalitær raskt bli ødelagt. Fra et visst strategisk synspunkt er det derfor helt logisk at Norge ikke ville at avtalen nevnte menneskerettigheter: hver regjering har ansvar for å gjøre det beste det kan for sitt eget folk.

Problemet er at denne tenkemåten ikke har noen plass i den 21. århundres globalisert verden. “Eget folk” og “egne interesser” betyr ikke det samme som det gjorde før. Når informasjon spres rundt i verden med et museklikk, verdens økonomier kobles tettere og tettere sammen, og fjerntliggende steder blir bare noen timer med fly unna, vil det som hender i et land påvirke alle andre. Menneskerettighetsbrudd i u-land vil også påvirke Norge.

Den pågående flyktningkrisen er mer enn nok bevis for det, og framtidens klimaendringer kan føre til en flyktningstrøm på en skala som er utenkelig i dag. I stedet for å ignorere denne realiteten og prøve å isolere oss, må vi heller se det som en mulighet til å forbedre verden sammen gjennom solidaritet.Det som er virkelig skremmende er ikke de juridiske implikasjonene for den konkrete avtalen, men det at når man tar ut menneskerettighetene fra en sånn avtale, så kan det føre til at temaet forsvinner fra hele klimadialogen. Dagens klimapolitikk, og kanskje spesielt klimapolitikken i Norge, handler mest om økonomisk lønnsomhet. Med en veldig lav oljepris og økende arbeidsledighet i Norge, sier flere og flere at vi må gå bort i fra en oljebasert økonomi for å sikre framtidige inntekter.

Det er helt riktig, og et viktig argument, men det er ikke nok. Hvis man tar det globale markedet som gitt kan utforskning og utvikling av nye oljekilder langt nord beregnes som lønnsom, selv om vi vet at vi må la oljen ligge for å unngå en klimakatastrofe. Det grønne skiftet kommer bare til å skje raskt nok hvis vi ikke bare setter pris på hva som er mest lønnsomt for oss i øyeblikket, men på hva som er best for velstanden på verdensbasis. Med andre ord, hva som er best for å beskytte menneskerettighetene.

Vi er ikke slaver av det frie marked. Til en viss grad kan vi som samfunn selv velge hva som blir lønnsom eller ikke, gjennom politikk og forbrukermakt. Og hvis vi vil skape en bærekraftig framtid, må vi si høyt og tydelig: vi setter pris på menneskerettigheter i alle land. Som et av verdens mest demokratiske, miljøvennlige, og egalitære land, må Norge vise vei.

 

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s