Funksjonshemmedes rettigheter / Likestilling og ikke-diskriminering / Norge / Rettssikkerhet

Frihetsberøvelse uten dom

Jens Petter Gitlesen. Foto: Privat

Jens Petter Gitlesen. Foto: Privat

<Av Jens Petter Gitlesen, Forbundsleder, Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU)>

Det skal mye til for myndighetene å frata voksnes selvbestemmelse, uavhengig av hvor uheldige en måtte mene at den enkeltes valg er. Stort sett er slik myndighetsutøvelse tillagt domstolene gjennom straffeloven. Mennesker med utviklingshemning fratas derimot sin selvbestemmelse av enkeltpersoner, uten involvering av domstolene. De spesielle snarveiene er helse- og omsorgslovens kapittel 9 om bruk av tvang om makt overfor mennesker med utviklingshemning og vergemålslovens § 33 om manglende samtykkekompetanse. Her skal vi se på særlovgivningen som gjelder tvangstiltak overfor mennesker med utviklingshemning.

Mediaoppslag om grov mishandling av mennesker med utviklingshemning, var en vesentlig årsak til at vi fikk reguleringene om bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning. Skulle kommunene makte å overta ansvaret for tjenestene overfor mennesker med utviklingshemning, måtte kommunene også få tilstrekkelige virkemidler for å utøve sitt ansvar. De grove overgrepene som fikk mediaoppmerksomhet på 1970- og 1980-tallet, synes å være historie nå. Miljøene som sto bak overgrepene, finnes ikke lenger. Kommunene har hatt ansvaret for tjenestene til mennesker med utviklingshemning i 24 år. Til tross for at årsakene bak tvangsbestemmelsene ikke lenger eksisterer, har lovreguleringene fått sin egen dynamikk og anvendes stadig mer på stadig flere områder.

Figur: Utvikling i antallet personer med vedtak om bruk av tvang og makt og utviklingen av antallet tilsyn på feltet (Kilde: Årsmeldinger og rapporter fra Helsetilsynet).

Figur: Utvikling i antallet personer med vedtak om bruk av tvang og makt og utviklingen av antallet tilsyn på feltet (Kilde: Årsmeldinger og rapporter fra Helsetilsynet)

 Antallet personer med vedtak om bruk av tvang og makt har i dette århundret økt med 724% fra 178 i år 2000 til 1289 i 2014. Samtidig med en eksplosjonsartet utvikling i antallet tvangsvedtak, er tilsynene med vedtakene nært halvert. Stortingsrepresentant Freddy de Ruiter (Ap) har gjentatte ganger uttrykt bekymring over forholdene i spørsmål til helse- og omsorgsminister Bent Høie. Statsråden tolker økningen i tvangsbruken positivt og støtter seg til hypotesen om at det i økende grad blir fattet vedtak der det tidligere var snakk om uregulert tvangsbruk. Problemet er imidlertid at statsråden støtter seg til en udokumentert hypotese som tilbakevises av empiri.

Det eneste bidraget om dokumentasjon av vedtaksinnhold, kommer fra NAKU. Basert på et utvalg av 75 tvangsvedtak fra 2007/2008, anslo forskerne Ellingsen og Berge at mellom 50 og 100 personer med utviklingshemning hadde tvangsvedtak som var såpass frihetsbegrensende at de ikke kunne hjemles som omsorgstjeneste. Funnene ga grunnlag for artikkelen «Omsorgen ligner fengsel» av Ellingsen og Berge (se Fontene 02/11, sidene 40 og 41). Siden undersøkelsen fant sted, har antallet tvangsvedtak doblet seg. Kanskje 100 til 200 personer i dag har vedtak som medfører en omsorgstjeneste med karakter av fengsel? Det bedrer ikke situasjonen at den samme personen kan ha identiske vedtak både i 10 og 15 år. Uten domstolsbehandling, kan en risikere å måtte leve med sterkere restriksjoner enn de strengeste restriksjoner under straffeloven.

Basert på henvendelser til NFU, registrer vi at tvangsbestemmelsene stadig benyttes på nye områder, områder som overhode ikke var vurdert i lovens forarbeider. Det er i dag vanlig å fatte tvangsvedtak for å forhindre mulige fremtidige kriminelle handlinger. Det fattes tvangsvedtak for å lære personer opp til selvstendighet. Samkvem med familie, venner og bekjente begrenses eller forbys i tvangsvedtak. Årsakene til vi fikk tvangsbestemmelsene overfor mennesker med utviklingshemning er borte. En kan absolutt stille spørsmål om kapittel 9 er i samsvar med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Tiden er overmoden for en evaluering av de særnorske tvangsbestemmelsene. Tiden for lovbestemmelser knyttet til spesifikke medisinske diagnoser, burde vært forbi.

6 thoughts on “Frihetsberøvelse uten dom

  1. Hva tenker dere er alternativet? Pårørende er viktige ressurser i dette viktige arbeidet – å sette lovverket på dagsorden.. Som fagperson har jeg aldri opplevd det å fatte vedtak som lett.. Det blir vurdert på en anstendig måte av juridisk kompetent personell.. Mange år dom meddommer i tingretten har vist meg saksgangen der.. Jeg vurderer rettsikkerhet som godt ivaretatt hos våre fylkesmenn. Har dog mest erfaring med skadeavverging.

    Lik

    • Det finnes neppe noen quick-fix-løsning. Fra undersøkelsen til Ellingsen og Berge, samt saker som NFU har mottatt, er det rimelig klart at det fattes vedtak som verken er i samsvar med regelverkets intensjoner eller internasjonale konvensjoner. Men hvor vanlig og med hensyn til hvilke forhold slike vedtak fattes, er noe vi kjenner lite til. Det virker imidlertid som det er en viss systematisk geografisk variasjon. Vi bør få kartlagt situasjonen.

      En kan stille spørsmål med forvaltningen av lovverket og om det finnes en annen og bedre organissering av myndighetsorganene som har ansvaret for lovverket. Slik det er i dag, har jeg inntrykk av at det er rimelig lukkede systemer bestående av noen få personer i kommunens omsorgstjeneste, habiliteringstjenesten og noen få personer hos fylkesmannen. Peronaloverganger er vanlige. Det er ofte et sterkt bokstavfokus på det spesifikke lovverket, men lite fokus på grunnleggende rettsprinisipper, annet lovverk og internasjonale konvensjoner.

      Utfordringer med handlinger til mennesker med utviklingshemning er ikke noe særnorsk. Utfordringer med handlinger er heller ikke diagnosespesifikt. Jeg kjenner lite til hvordan andre vestlige lands lovverk og forvaltningsstrukturene rundt lovverket, men jeg vil tro at vi kan ha mye å hente ved å foreta en systematisk gjennomgang av andre lands lover, regler og forvaltning.

      Røkkeutvalget kom med sin innstilling i 1991 og det er lenge siden. Utfordringene med dagens situasjon ser en lett, men løsningene er vanskeligere å se. Det er på tide at det nedsettes et nytt Røkkeutvalg.

      Lik

  2. Jeg er usikker på om det foreligger en økt bruk av tvang og makt eller om man rett og slett har blitt bedre til å fatte vedtak og registrere tvangsbruken.
    Personlig tror jeg at antall vedtak om tvang mot utviklingshemmede er langt høyere enn det som fremkommer i denne artikkelen.
    I tillegg til helse- og omsorgsloven kapittel 9 tvang og makt mot enkelte personer med psykisk utviklingshemming har man pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4a
    https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63/KAPITTEL_5#KAPITTEL_5
    Straffelovens §63, lov om tvungen psykisk helsevern, steriliseringsloven, vergemålsloven og veldig mye mer så jeg vil derfor tro at det er flere tusen utviklingshemmede som har vedtak om tvang og på toppen a dette har man mørketallene noe som gir grunn til å tro at de aller fleste personer med utviklingshemming som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester utsettes for tvang.
    Å tro noe annet blir rett og slett naivt.
    Å kalle dette frihetsberøvelse blir rett og slett useriøst.
    Den eneste frihetsberøvelsen uten dom som finner sted i Norge er varetektsfengsling for da foreligger det kun et fengslingsmøte.
    Dette er en fordel å vite før man begynner å diskutere.
    Det reageres på utstrakt bruk av dispensasjoner fra utdanningskravet i
    Helse- og omsorgsloven og i mange tilfeller reageres det med rette men det er også viktig å huske at slik dispensasjon også handler om å redde liv som for eksempel å sikre at den enkelte får i seg nok mat og ernæring.

    Lik

    • Internasjonale ser man kritisk på tvang. det ansees som frihetsberøvelse: 5 FN komiteer, Europarådet sin kommissær, diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang i helsevesnet og krever handling. LDOs uttaler med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter(2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)». I General Comment 1 premiss 42 har FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne uttalt:
      “As has been stated by the Committee in several concluding observations, forced treatment by psychiatric and other health and medical professionals is a violation of the right to equal recognition before the law and an infringement of the rights to personal integrity (art. 17); freedom from torture (art. 15); and freedom from violence, exploitation and abuse (art. 16).”
      http://home.broadpark.no/~wkeim/files/Aapent_brev_helseminister2.html

      Lik

      • FN opptrer svært inkonsekvent for i det ene øyeblikket snakker de om at tvang er frihetsberøvelse men i det neste øyeblikket åpner de faktisk for økt bruk av tvang.
        Ta for eksempel artikkel 12 Likhet for loven i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
        Der står det blant annet at alle mennesker har rettslig handleevne.
        Dette betyr blant at dersom en utviklingshemmet begår en straffbar handling skal den utviklingshemmede straffes på lik linje med alle andre som begår tilsvarende handlinger.
        Det betyr at dersom konvensjonen hadde blitt lagt til grunn ville mange utviklingshemmede fått strengere straffer enn de faktisk gjør for straffeloven åpner for at dersom den tiltalte er såkalt debil (Lett utviklingshemmet) med IQ i område 56-75 kan straffen settes til under lovens minimumsnivå fordi loven legger til grunn at utviklingshemmede har redusert forutsetning til å forstå det fulle alvoret ved det man har gjort.
        Skulle man her fulgt konvensjonen ville det ført til at utviklingshemmede ville fått strengere straffer enn det man gjør i dag og de som i dag blir erklært strafferettslig utilregnelig vil blitt erklært strafferettslig tilregnelig noe som ville betydd slutten for fagenhet for tvungen omsorg med flere utviklingshemmede enn de cirka 1000 som sitter der i løpet av et år.

        Jeg kjenner godt til saken med NFU sin fylkesleder i Hedmark og der vedtak om tvang og makt etter kapittel vedtatt for å avverge at den utviklingshemmede kvinnen blir utsatt for skade fra person som fylkesmannen mener har begått omsorgssvikt mot den utviklingshemmede.
        Her synes jeg NFU sin rolle i stor grad har handlet mer om å beskytte tillitsvalgte enn å ivareta den utviklingshemmede kvinnens rettigheter for som det slås fast i retten har offentlige uttalelser og sabotasje av ordensmakten ført til at den utviklingshemmede kvinnen har blitt utsatt for psykisk uro.

        Lik

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s