FN / Menneskerettigheter

Menneskerettigheter i de nye bærekraftsmålene – til hvilken pris?

Sigrid Valberg. Foto: Privat

Sigrid Valberg. Foto: Privat

Fattigdomsbekjempelse uten empowerment er ikke bærekraftig. Full sysselsetting uten arbeiderrettigheter kan ikke være mer enn et løfte om utnyttelse og slaveri. Likestilling uten kvinners rettigheter er helt utenkelig. Logikken bak menneskerettigheter i bærekraftig utvikling er uunngåelig. I den nye utviklingsagendaen, Post 2015, er menneskerettigheter godt integrert, men hvordan kan vi sikre at de faktisk blir implementert?

2015 er et viktig år. Det er året da alle verdens land skal enes om nye utviklingsmål som skal overta etter de velkjente tusenårsmålene. Tusenårsmålene var aldri ment å være en komplett utviklingsagenda. Det er annerledes i år. Post 2015 kalles det, dokumentet med 17 bærekraftsmål og 169 delmål verdens ledere skal samle seg om i september.

Det er et paradigmeskifte innen internasjonal utvikling. Den nye utviklingsagendaen skal være bærekraftig, universell og basert på menneskerettighetene, og er like forpliktende for Norge som for Kamerun. I de store, luftige konferanserommene i FN har man denne våren gjort siste finpuss på Post 2015-agendaen. I salen tar store, små, rike og fattige land til ordet for en ny utviklingsagenda med mennesket i fokus. 7 millioner mennesker fra 88 land og alle sosiale lag, har de siste par årene spilt inn sine viktigste prioriteringer til agendaen gjennom «My world survey». Det er en folkets agenda, nå er det opp til politikerne å følge den opp.

I konferanserommet i New York tar land etter land ordet: «ingen skal bli hengende etter», «alle skal med», «vi skal utrydde fattigdom» og «vi skal få slutt på ulikhet både -i og mellom land». Det er store ord og Post 2015 er en ambisiøs utviklingsagenda. Menneskerettighetene har hjulpet til med å få fokus på internasjonalt samarbeid mot en mer rettferdig samfunnsorden, og menneskerettigheter er godt integrert i agendaen. Det hele virker for godt til å være sant, men hvordan kan vi sikre oss at dette blir noe mer enn store ord på et papir, og faktisk fører til reell endring?

Tusenårsmålene ser man i dag tilbake på med blandede følelser.
Det var en god måte å konsentrere politiske prioriteringer og ressurser og man oppnådde betydelige resultater på felt som både utdanning og helse. Likevel var mange av målene upresise, og utformet med målbarhet som viktigste prinsipp og ikke helhetlig menneskelig utvikling. Det målet som i ettertid virkelig ble betegnet som en fiasko var mål nr. 8, om et globalt partnerskap for utvikling. Det var ikke kraftfullt nok, det var ikke god nok ansvarsfordeling om hvordan kostnadene og byrdene skulle deles mellom rike og fattige land, mellom private selskap og sivilsamfunn. Denne gangen forsøker vi oss igjen med bærekraftsmål nr 17 om implementering av Post 2015 og globalt partnerskap. Med en ny utviklingsagenda mer ambisiøs, mer fokusert på bærekraft og menneskerettigheter må mål 17 bli en suksess.

Post 2015 er så godt som ferdig forhandlet, men utfordringene står i kø i tiden som kommer. Hvordan skal man finansiere de ambisiøse målene man har satt seg i? Hvordan skal man sikre at dette faktisk blir et paradigmeskifte mot en mer bærekraftig verden hvor mat, helsetjenester, utdanning og rettferdig behandling skal være rettigheter alle skal ha? En verden hvor likhet og ikke-diskriminering er blitt en del av all politikk, beslutninger og lovgivning på alle nivå, både lokalt, nasjonalt og globalt?

I Addis Ababa skal man i juli i år enes om nettopp dette: Finansiering for utvikling. Det man blir enige om her blir høyst sannsynlig mål 17 om implementering. Møtet i Addis blir der den FFD3_logo_slider-610x292(1)virkelige politiske viljen skal måles i kroner og øre. I dag mangler man enorme pengesummer for å kunne være i nærheten av å implementere de nye bærekraftsmålene. Bistand, nasjonal ressursmobilisering, handelstilgang, teknologioverføring og gjeldsslette er tema som vil bli avgjørende for at land skal ha mulighet til å finansiere sin implementering av Post 2015-agendaen. Alle land, inkludert Norge, må strekke seg enda lengre enn de tidligere har gjort for at vi skal få et resultat vi kan være fornøyde med og for at vi skal mobilisere nok ressurser til en rettferdig verden hvor alle mennesker lever verdige, frie liv.

Menneskerettigheter er en forutsetning for bærekraftig utvikling. Å realisere menneskerettigheter for alle, betyr også at vi må være villige til å forplikte oss til mer enn å enes om at det er fine og viktige mål.

Vi må forplikte oss til mål 17 og mobilisere ressursene og den politiske viljen som kreves for å ta ansvar for klimautfordringene, sikre anstendige arbeidsplasser, oppnå likestilling og løfte mennesker ut av fattigdom. Lykkes vi ikke med dette får vi ingen ny sjanse. Lykkes vi ikke med dette risikerer vi at Post 2015 ikke blir mer enn store ord.

Vil du lese flere artikler om menneskerettigheter, i Norge og globalt? Lik vår Facebook side

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s