Miljø

Menneskerettighetene og globale klimaforpliktelser

<av Aled Dilwyn Fisher, redaktør>

Aled Dilwyn Fisher. KILDE: UiO

Aled Dilwyn Fisher. Foto: UiO

I mars ble Oslo-prinsippene om globale klimaforpliktelser lansert av blant andre filosofen Thomas Pogge, rettsvitere, og tidligere og nærværende dommere fra Australia, Brasil og den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Oslo-prinsippene skisserer stater og bedrifters juridiske klimaforpliktelser, og har som hensikt å støtte opp om den økende trenden hvor folk går rettens vei på grunn av manglende klimapolitisk fremgang.

Et eksempel på dette er miljøorganisasjonen Urgenda som har saksøkt den nederlandske stat for ikke å gjøre nok for å redusere klimagassutslipp. I et innlegg på MRbloggen har også jusstudenter argumentert for at oljeleting i Arktis kan stride mot menneskerettighetene og Grunnloven.

I en kronikk i Dagsavisen den 27. april fremmer 200 enkeltpersoner det samme synspunktet, og truer med søksmål mot den norske stat.

Ett steg frem…

Oslo-prinsippene gir faglig støtte til de pågående juridiske klimastrategiene og kan være et nyttig verktøy for de som nå vil gå til retten. Prinsippene slår nemlig fast at alle stater og bedrifter har juridiske klimakuttforpliktelser, basert på rettslige prinsipper, standarder og presedens på alle nivåer, uansett andre eventuelle klimaavtaler.

Med andre ord – at eksisterende bestemmelser, inkludert menneskerettighetene, krever klimahandling.

Prinsippene anerkjenner visse felles forpliktelser, men tar samtidig hensyn til forskjeller mellom stater. For eksempel skal utslippskuttene til de minst utviklede landene støttes finansielt og teknologisk av andre stater.

Videre skal land som ligger litt over grensen for tillatte årlige utslipp (tildelt per innbygger) ikke kutte hvis dette «skaper utilbørlig lidelse». Stater litt under grensen skal heller ikke øke utslipp på den samme betingelsen.

Prinsippene legger til grunn at handelssanksjoner kan innføres mot stater som ikke oppfyller sine forpliktelser. Uavhengige domstoler skal behandle disse spørsmålene.

… men to tilbake?

Men prinsippene er langt fra perfekte.

Forfatterne skriver ut ifra det de anser som oppnåelig innenfor dagens rammer. Men dette er ikke bare et juridisk spørsmål, men et politisk valg basert på nokså konservative tolkninger og premisser av hva som er «realistisk». Dette setter dermed normative grenser for prinsippene.

Som nevnt over, legger prinsippene til grunn en tilnærming basert på utslipp per innbygger, nåværende utslipp og nasjonale klimagassregnskap.

For det første innebærer dette at utslipp tilknyttet eksport til Nord teller i Sør, mens utslipp fra norsk olje teller hvor det brennes.

Prinsippene sier dermed lite om de strukturelle forholdene som setter rammene for klimapolitikken. Det er disse rettferdighetsspørsmålene som gjør global enighet ekstremt vanskelig.

Hvor utslipp telles har nemlig direkte konsekvens for hvordan ansvar fordeles.

Ved å basere seg på et klimagassregnskap som bare teller klimagass hvor det slippes ut tar ikke prinsippene høyde for den nødvendige omleggingen av forbrukersamfunnet og verdens handelssystem som må til for å unngå en klimakatastrofe, samt spørsmål om bruk av fossilressurser.

Å la oljen ligge utgjør det største bidraget oljestater som Norge kan gi i klimakampen, men tåkelegges i en tilnærming basert på nasjonale klimagassregnskap.

Samtidig anerkjenner ikke en tilnærming basert på nåværende utslipp et historisk ansvar; at det er vi i Nord som har sluppet ut det aller meste av klimagassene.

Blindheten for strukturelle spørsmål ser vi også når Oslo-prinsippene bruker to graders oppvarming som målestokk for alvorlige klimaendringer. Etter mitt syn strider dette mot menneskerettighetene og føre-var-prinsippet forfatterne selv legger til grunn.

Togradersgrensen er opprinnelig et politisk, ikke vitenskapelig, mål, uansett om mange stater og klimakonvensjonen nå legger den til grunn. Vi er fortsatt under to graders oppvarming, men grunnleggende menneskerettigheter – til mat, vann, helse, selvbestemmelse og liv – blir allerede brutt.

En menneskerettighetstilnærming tillater ikke at noen menneskerettigheter brytes basert på hva som anses som politisk mulig.

Realistisk idealisme?

En mer helhetlig menneskerettighetstilnærming til globale klimaforpliktelser ville satt klimakrisen i sin strukturelle, historiske sammenheng for å fordele forpliktelser på en rettferdig måte – og vektlagt den rettferdige omstillingsprosessen som må til.

Ved å prøve å være realistiske har forfatterne av prinsippene derfor vært naive. Stater og bedrifter blir ikke overtalt av fine tekster; klimakampen handler om makt.

Juss kan, og må, være et verktøy for å sette makt bak argumentene til miljøbevegelsen. Men jussens kraft, spesielt menneskerettighetene, er at den skal være kompromissløs når den fremmes. De skal gi håp, sette høye ambisjoner, og tale for rettferdighet.

Noen ganger er det mer idealistisk å prøve å være «realistisk», og mer realistisk å være «idealistisk».

I klimakampen har mange prøvd å overbevise eller overtale. Nå trenger vi så mye og så rask handling som mulig. Oslo-prinsippene er en start, men er ikke nok for å hindre en av de største truslene menneskerettighetene står ovenfor.

Å benytte Grunnlovens § 112, som i praksis gir oss rett til et levelig klima, disponering av naturressurser (også oljen) «ut fra en langsiktig og allsidig betraktning», og som forplikter staten til å gjøre tiltak for å sikre denne retten, er derfor et bedre utgangpunkt for rettslige strategier enn Oslo-prinsippene.

One thought on “Menneskerettighetene og globale klimaforpliktelser

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s