FN / Forskning / Historie / Menneskerettigheter

Hvor kommer egentlig menneskerettighetene fra?

Helge Årsheim. Foto: UiO

Helge Årsheim. Foto: UiO

<Av Helge Årsheim, doktorgradsstipendiat ved det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo> Ny forskning setter menneskerettighetene under lupen. Da historikeren Samuel Moyn i 2010 ga ut boken The Last Utopia – Human Rights in History kom han med flere oppsiktsvekkende påstander om forskningen om menneskerettighetenes opprinnelse, innhold og påvirkningskraft.

Moyns viktigste skyteskive var kollegaer innenfor historiefaget, som han mente hadde behandlet den historiske prosessen rundt FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter (1948) med silkehansker, vekselvis som verdenssamfunnets edle motsvar til nazismens uhyrligheter, eller som en slags endelig seier for en universell, allmenngyldig moral med røtter i antikken.

Moyn var særlig opptatt av å vise hvordan menneskerettighetene hverken fikk særlig stort gjennomslag i samtiden eller sprang ut av en slags allmenngyldig, filosofisk utvikling.

At menneskerettighetene har vært gjenstand for politisk debatt er ikke i seg selv noen kontroversiell påstand – motsetningene mellom USA og Sovjetunionen førte til at spørsmål om hvordan menneskerettighetene skulle innføres og overvåkes ble lagt på is nokså umiddelbart etter at Verdenserklæringen ble vedtatt.

Innenfor menneskerettighetsforskningen presenteres som regel etterkrigsårene som en periode med tøvær der menneskerettighetene fikk gradvis større gjennomslag og innflytelse, i takt med andre samfunnsmessige framskritt.

Moyn hevder imidlertid at menneskerettighetene aldri fikk noe bredere gjennomslag utover de relativt små kretsene innenfor FN-systemet som arbeidet med spørsmålet: Verdenssamfunnet var snarere opptatt av helt andre ting, som spørsmålet om avkolonisering og selvbestemmelse, som for alvor kom på dagsordenen da det britiske imperiet begynte å knake i sammenføyningene på 1950-tallet.

Først på 1970-tallet tillot det politiske klimaet at store, internasjonale organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch (grunnlagt i 1978) for alvor kunne begynne å bruke begrepet og regelverket slik vi kjenner det i dag, etter hvert som diktaturene i Europa og Latin-Amerika falt som dominobrikker og grove overgrep lot seg dokumentere og påvise.

Påstanden om at menneskerettighetene først fikk fotfeste i samfunnsdebatten og storpolitikken flere tiår etter at Verdenserklæringen ble vedtatt bryter helt grunnleggende med den tradisjonelle historieskrivingen på feltet.

Minst like kontroversiell var Moyns påstand om at Verdenserklæringen ikke kunne beskrives som et slags uttrykk for en tverrkulturell konsensus om menneskets iboende verdighet.

Selv om debatten om erklæringens allmenngyldighet har blusset opp med jevne mellomrom har det vokst fram en sterk konsensus blant menneskerettighetsforskere og -aktivister om at erklæringen, til tross for sine feil og mangler, er basert på et tverrsnitt av verdens viktigste filosofiske og religiøse tradisjoner.

Et vanlig argument i denne sammenhengen er at komiteen som arbeidet fram dokumentet hadde representanter fra hele verden – like fullt mener Moyn, og stadig flere med ham, at menneskesynet som til slutt fikk gjennomslag i erklæringen først og fremst sprang ut av en særegen kristen-intellektuell strømning i mellomkrigstiden knyttet til menneskets iboende verdighet.

Foto: University of Texas Digital Library

Foto: University of Texas Digital Library

Dette standpunktet forente ulike kristne kirkesamfunn, og ble formulert i klar opposisjon til det man anså som en truende og tiltakende sekularisme, tydeligst representert gjennom det gudløse og militant ateistiske Sovjetunionen.

Påstanden om at menneskerettighetene har sin opprinnelse i et prosjekt for å verne om vestens kristne verdier resonnerer godt med nyere forskning på skillelinjene under Den kalde krigen.

Ifølge den britiske historikeren Diane Kirby, var disse i langt større grad enn man tidligere har antatt preget av den dype kløften mellom vestmaktenes kristne verdensbilde og Sovjetunionens aggressive sekularisme. En motsetning som ble flittig brukt i propagandaøyemed av begge supermaktene.

Moyns prosjekt har vekket stor interesse, oppsikt og kritikk. Flere yngre forskere har utvidet Moyns analyse til også å gjelde det verdimessige grunnlaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, og påvist hvordan domstolen tilkjenner kristendommen langt større spillerom i det offentlige rom enn minoritetsreligioner som Jehovas vitner og islam.

Hoveddelen av kritikken har kommet fra forskere som frykter at kritiske perspektiver kan undergrave menneskerettighetenes moralske autoritet og dermed svekke det viktige arbeidet som gjøres verden over for å verne mennesker mot grove overgrep. Paradoksalt nok deles ikke denne bekymringen av menneskerettighetsaktivister, som åpent erkjenner at rettighetene de arbeider med er ufullstendige, historiske produkter som hele tiden må tilpasses nye og omskiftelige omstendigheter.

Moyns arbeid er ikke bare viktig fordi det bidrar til å endre en historiefortelling som har vært unyansert, forenklet og til dels feilaktig – den er vel så viktig fordi den bidrar til å utvide den forståelsen vi har av menneskerettighetene i dag.

Der man tidligere har sett for seg menneskerettighetene som et slags allmenngyldig og iboende, moralsk prinsipp som har utviklet seg jevnt og gradvis fra antikken og fram til våre dager, bidrar Moyns banebrytende forskning til å låse opp og frigjøre menneskerettighetene som det de bør være: et politisk verktøy som hele tiden er i bevegelse og må diskuteres og tolkes i takt med det samfunnet de er ment å skulle regulere og påvirke.

 

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s