Ytringsfrihet

Jeg er Vikram

<Av Vikram Kolmannskog, jurist>

Vikram Kolmanskog. Foto: Ida I. Bergstrøm

Vikram Kolmanskog. Foto: Ida I. Bergstrøm

Jeg er jurist.

Retten til liv er absolutt. De som drepte journalistene i Paris, har begått en forbrytelse. Men det ble raskt mer komplisert. Det har handlet om ytringsfrihet, men aller mest om hvem vi er. Mye ble skrevet som tilsynelatende flotte forsvar for frihet. Harald Stanghelle beskrev hendelsen som et ”tidsskille i vår tid på demokratiets kontinent” og ytringsfrihet som ”et absolutt.” Andre mener vi skal støtte Charlie ”simpelthen fordi de skal få lov til å si hva de vil.”

Ytringsfriheten har imidlertid aldri vært og er ikke absolutt. Kulturer forstår ytringsfriheten på forskjellige måter, men ingen tillater alle å si hva de vil. (Se for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10.) Slik bør det være fordi noen ytringer innebærer brudd på andre menneskerettigheter. Det har vært mangelfull eller misvisende formidling av ytringsfriheten fra deler av det norske kommentariatet.

Jeg er rettssosiolog.

Når mange nå har ytret ”Je suis Charlie”, kan det oppstå et sosialt press som innskrenker ytringsfrihet. Må jeg være Charlie? Noen mener videre vi må publisere karikaturer i forsvar av ytringsfriheten. Det har blitt blåst liv i debatten rundt Jyllands-Postens karikaturer. Westergaards bombe-karikatur faller nok innenfor ytringsfriheten juridisk sett i Danmark, men moralsk støtter jeg den ikke. Charlies karikaturer fremstår mindre islamofobe . Men de er uansett heller ikke min stil. Jeg er ikke Charlie.

Det betyr selvsagt ikke at det er greit å drepe tegnerne. Men man trenger heller ikke å publisere karikaturer man ellers ikke ville publisert. Vi trenger ikke å mene at alle (angivelig «islamkritiske») ytringer skal tillates juridisk og forsvares moralsk for å ta avstand fra angrepet. Men det er nettopp slik det kan virke. Og da handler det ikke lenger om forsvar av ytringsfrihet, men om polarisering og begrensning i praksis av ytringsfriheten.

Jeg er norsk-indisk.

Faren min er norsk. Farfar kjempet mot nazistene. Moren min vokste opp i Kenya under kampen mot koloniherrene. Før det hadde familien engasjert seg i frigjøringskampen som pågikk i gamlelandet India. Selv er jeg fra Oslo og har erfaringer med rasisme. Når medier omtaler Charlie-angrepet som Frankrikes verste terrorangrep, blir jeg frustrert. Til informasjon: I 1961 i forbindelse med den algeriske frigjøringskampen ble rundt 300 algeriske innvandrere som deltok i en demonstrasjon i Paris massakrert. Pro-franske medier rapporterte ikke om hendelsen.

"Når mange nå har ytret ”Je suis Charlie”, kan det oppstå et sosialt press som innskrenker ytringsfrihet. Må jeg være Charlie?" Foto: Tim/Wikimedia Commons

«Når mange nå har ytret ”Je suis Charlie”, kan det oppstå et sosialt press som innskrenker ytringsfrihet. Må jeg være Charlie?» Foto: Tim/Wikimedia Commons

Jeg er homofil.

Å få være homofil er en av mine frigjøringskamper. All undertrykkende makt må kunne kritiseres. Islam er også undertrykkende for mange, inkludert homofile. Karikaturer som Westergaards gjør angivelig bare narr av profeten, et symbol på islam. Men de fleste tegnerne og trykkerne tilhører en historisk sett kristen kultur; de er borgere av tidligere kolonimakter som stadig er med i globale maktspill; de er borgere av land der mange minoritetsmuslimer er marginalisert.

Å karikere et symbol på disse andres identitet, på deres aller helligste, kan da utgjøre undertrykkende makt minst like mye som, hvis ikke mer enn, det utfordrer noen undertrykkende (islamsk) makt.

Men det er jo ikke muslimer som angripes, innvendes det. Noen såkalt sekulære individualister kan eller vil tilsynelatende ikke forstå viktigheten av symboler og gruppeidentitet – inntil det gjelder et symbol for deres egen gruppeidentitet, slik som et flagg som brennes eller man tørker seg i ræva med, noe som ikke klart vernes av fransk ytringsfrihet. Igjen, det handler ikke så mye om forsvar av ytringsfrihet og maktkritikk som polarisering, majoritetsbeskyttelse og minoritetskritikk.

Jeg er islamofob.

Det hender at jeg får lyst til å distansere meg fra muslimer. Oftere reagerer jeg motsatt, med frustrasjon over islamofobe. Det mest krevende er å også vende blikket mot meg selv, å bli bedre kjent med min indre islamofob, en temmelig marginalisert minoritet i meg. Som gestaltterapeut tror jeg at endring kan skje ved å bli kjent med forskjellige sider av meg selv, også de jeg ikke er så oppmerksom på. Da kan jeg respondere som et helere og mer fleksibelt menneske fremfor å bare spille endimensjonale roller i et konfliktfylt, men kjedelig, drama.

Kanskje kan vi som gruppe også sette oss mer inn i andres sted. Minerva-redaktøren har formulert hva dette kan innebære for storsamfunnet som jeg i denne sammenheng som ikke-muslim er del av: ”At vi ikke bare er Charlie Hebdo, men at vi også kan være kvinnen i hijab som blir angrepet på grunn av uttrykkene for sin tro […]” Selvutforskning og empati er ikke bare moralsk riktig, men strategisk viktig. Å kun legge press på andre kan styrke polariserende identitetsdannelse. Mye terrorisme kan tenkes å ha nettopp dette som et mål: økt polarisering. Kanskje vi heller kan hele oss selv som komplekse enkeltindivider, grupper og samfunn.

Alt dette sier noe om meg, min posisjon, mitt perspektiv og mine ytringer. Samtidig tror jeg at jeg er og kan være mer. At vi alle kan det. Rilke skriver,

I live my life in widening circles
that reach out across the world.
I may not complete this last one
but I give myself to it.

Innlegget er en kortere versjon av et innlegg publisert på forfatterens hjemmeside

Vil du lese flere artikler om menneskerettigheter, i Norge og globalt? Lik vår Facebook side!

 

2 thoughts on “Jeg er Vikram

  1. God artikkel! Ytringsfriheten står sterkt i Norge og likeledes satire! Men hva når man avslører Offentlig Korrupsjon, Offentlig Kriminalitet og Grove menneskerettighetsbrudd, Politipøbel, m.m.? Og oppdager at Avisene ikke vil skrive om dette? Selv om anklagene og varslene er sterkt begrunnet? Hvor er den penetrerende journalistikken? Den er borte! Hva med et par drap som Politiet oppklarte, men dekker over? Hvorfor? Jeg har bevisene, men da går Politiet ut i lokalavisen og får Ordføreren til å kreve at jeg skal ignoreres! Og hevder at jeg lyver om mine kompetanser! Hvor lenge skal Politikerne føre oss bak lyset?

    Lik

  2. Tilbaketråkk: Between Fundamentalisms | menneskerettighetsbloggen

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s