CSR / bedrifter og menneskerettigheter / FN / Norge

På jakt etter en samstemt MR-politikk

Daniela og Tori

Daniela Kistler og Tori Loven Kirkebø. Foto: Privat

< Av Daniela Kistler og Tori Loven Kirkebø, masterstudenter i menneskerettigheter, UiO>

12 desember slapp Utenriksdepartementet ved Børge Brende en stortingsmelding om menneskerettigheter i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Stortingsmeldingen er et av flere grep fra regjeringens side for å øke fokus på menneskerettigheter i norsk politikk. 

Bare ti dager før var statssekretær Morten Høglund på konferanse i Geneve der tema var næringsliv og menneskerettigheter.  At menneskerettigheter skal være førende i norsk utenrikspolitikk er veldig bra og regjeringen skal ha skryt for dette. Problemene kommer når Norges sterkeste virkemiddel ekskluderes fra diskusjonen.

I den sammenheng er det noen viktige poeng å ta med seg fra Genève. En problemstilling som ble hyppig tatt opp var staters manglende vilje – eller evne – til å handle når selskaper bryter menneskerettighetene. I forbindelse med dette ble spørsmålet om ekstraterritorielt ansvar diskutert.

Begge disse problemstillingene er høyaktuelle i Norge og kan ikke tilsidesettes i utformingen av en nasjonal handlingsplan, eller med tanke på menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken.

Ekstraterritorielt ansvar

Dersom staten der lovbruddet skjer ikke er villig eller i stand til å beskytte menneskerettighetene, åpner ekstraterritorielt ansvar for at ofre kan søke erstatning i staten hvor selskapet kommer fra.

Stater som Norge som er seriøse i sitt ønske om å innføre og implementere FNs veiledende prinsipp om næringsliv og menneskerettigheter må derfor inkludere ekstraterritorielt ansvar i sine handlingsplaner og politikk.

Prinsippet er enkelt. På lik linje med at norske statsborgere kan arresteres for sexkjøp utenfor norske grenser, bør norske selskaper kunne holdes ansvarlig for menneskerettighetsbrudd utenfor norske grenser. Dersom norske selskaper tar med seg norske verdier i sine prosjekter- som regjeringen og næringslivet argumenterer med, burde ikke dette være et problem. De samme kravene bør og stilles til investeringer gjort gjennom Statens Pensjonsfond Utland (SPU) og Statens Pensjonsfond Norge (SPN).

Regjeringen har enda ikke avklart om de vil inkludere dette i handlingsplanen og sier at det er under vurdering. Ekstraterritorielle plikter er for øvrig ikke tatt med i stortingsmeldingen, så det er lite som tyder på at det vil bli inkludert i handlingsplanen. Under konferansen i Genève ble nytteverdien av ekstraterritorielt ansvar understreket. Sharan Burrow, leder i International Trade Union Confederation, argumenterte med at innføring av ekstraterritorielt ansvar vil forandre bedrifters oppførsel over natten. Danmark jobber med dette i sin handlingsplan, det burde Norge og.

Fordelen med å innføre ekstraterritorielt ansvar er å motvirke dagens system der selskaper flytter på seg for å unngå forpliktelser. Disse forflyttingene har blant annet medført et kappløp til bunnen med deregulering av næringslivet og deres forpliktelser i stater i sør. Dersom Norge innfører ekstraterritorielt ansvar bidrar vi til at dereguleringen får mindre effekt og bremses opp, da selskaper kan holdes ansvarlig i Norge for menneskerettighetsbrudd utenfor våre egne grenser.

Investor-Stat-Tvisteløsning

Panel Plenary Panel i FN med Michael Addo, Baudelaire Ndong Ella, Mo Ibrahim, Zeid Ra'ad Al Hussein og en representant fra sekretariatet til forumet. Foto: Privat

Panel
Plenary Panel i FN med Michael Addo, Baudelaire Ndong Ella, Mo Ibrahim, Zeid Ra’ad Al Hussein og en representant fra sekretariatet til forumet. Foto: Privat

I prosessen med utviklingen av handlingsplanen har Morten Høglund vært veldig tydelig på at Norge ønsker å sikre en samstemt politikk på tvers av departementene. Samstemthet var og fremtredende i fremleggingen av stortingsmeldingen.

Dersom samstemthet skal være effektivt må det inkludere investerings- og frihandelsavtaler, da de kan utgjøre en stor risiko for beskyttelse av menneskerettighetene gjennom investor-stat-tvisteløsning (ISDS). Dette ble påpekt av den indiske økonomen Jayati Ghosh, som satt i panel med Høglund på konferansen.

ISDS innebærer at selskaper kan saksøke stater i internasjonale tvisteløsningsmekanismer for innføring eller opprettholding av regelverk som beskytter menneskerettighetene. Her er det forretningsadvokater og ikke dommere som dømmer. For tiden er både Australia og Uruguay i denne situasjonen.

Tobakksprodusenten Philip Morris har opprettet sak mot begge som følge av innstramminger på markedsføring av tobakksprodukter. Innstramminger som ikke bare gjelder Philip Morris, og som ble innført for å beskytte befolkningens rett til helse.

Et eventuelt erstatningsbeløp til Philip Morris vil ikke bare gå på bekostning av befolkningen i den enkelte saken. Muligheten til ISDS kan føre til at staten blir mindre villig til å innføre virkemidler for å beskytte menneskerettighetene  på grunn av frykt for nye saker mot dem.

Per i dag har ikke Norge inngått mange avtaler med ISDS, men dette kan være i ferd med å snu. Regjeringen arbeider nå med å utforme en ny modell for fremtidige avtaler. Selv om modellen ikke er offentliggjort, tyder signalene på at vi kan forvente ISDS.

Hvis Norge ved regjeringen er seriøs med tanke på å beskytte menneskerettighetene – noe det virker som om de er med publisering av stortingsmelding og handlingsplan, må inkluderingen av ISDS revurderes. Vi må heller henge oss på Brasil og Sør-Afrika og nekte investorer denne urimelige fordelen. I EU kjempes det nå hardt for å sikre at ISDS ikke skal komme med i TTIP – den forestående frihandelsavtalen mellom EU og USA.

Samstemt politikk på ekte

Selv om stortingsmeldingen er et positivt bidrag, unnlater den å inkludere Norge som finansiell investor – en av Norges største menneskerettslige utfordringer. Den klarer ikke å kritisk evaluere Norge sin påvirkning eller innflytelse globalt. Som Morten Høglund selv sier – samstemthet er viktig og staten må gå foran med et godt eksempel. Utelukkingen av ISDS og innføring – samt håndheving – av ekstraterritorielt ansvar må være tilstede i en nasjonal handlingsplan på næringsliv og menneskerettigheter dersom den skal ha en reel effekt.

One thought on “På jakt etter en samstemt MR-politikk

  1. Dette mener Finansdepartementet om ekstraterritorielt ansvar (Meld. St. 19, 2013-2014: Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2013, s. 91):
    «Imidlertid er det departementets vurdering at det ikke foreligger holdepunkter for å kunne konstatere at ØSK-konvensjonen pålegger statene et ekstraterritorielt ansvar for å overholde rettighetsbestemmelsene.»

    FNs komite for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har kritisert Pensjonsfondets manglende strategi for å begrense risikoen for rettighetsbrudd som følge av sine investeringer. Komiteen anbefalte Norge å gjennomføre rettighetsbasert konsekvensutredning før og etter en investering.

    FNs kritikk kom etter at FIAN Norge og ForUM i 2013 leverte rapporter som dokumenterte at norske myndigheter er delaktige i brudd på retten til mat gjennom SPUs investeringer.

    Bli medlem av FIAN Norge!
    http://www.fian.no/?page_id=666

    Stortingsmeldingen kan lastes ned her:
    https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/Meld-St-19-201320141/id754743/

    ØSK-komiteens anbefalinger til Norge:
    http://tbinternet.ohchr.org/_layouts/treatybodyexternal/Download.aspx?symbolno=E%2fC.12%2fNOR%2fCO%2f5&Lang=en

    FIANs rapport:
    http://www.fian.no/?p=818

    Lik

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s