Flyktninger / Miljø

«Klimaflyktninger» – et juridisk gap?

<Av Dina-Kristin Topphol Midtflø, statsviter>

Dina-Kristin Topphol Midtflø. Foto: Herlevær/UiB

Dina-Kristin Topphol Midtflø. Foto: Herlevær/UiB

I 2013 søkte en familie fra Kiribati, en øystat i Stillehavet, asyl på New Zealand. Bakgrunnen for søknaden var at familien mente at klimaendringer vil føre til dramatiske konsekvenser i hjemlandet. Det er ikke overraskende at søknaden ble avslått.

FNs konvensjon om flyktningers stilling har (minst) tre sentrale aspekt; det må være en velbegrunnet frykt for forfølgelse, bakgrunnen for forfølgelse må skyldes rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk tilknytning, og en må oppholde seg utenfor den staten en er statsborger i og være ute av stand til «å påberope seg dette lands beskyttelse». Klima og miljø er ikke nevnt her, og juridisk sett finnes ikke «klimaflyktninger» eller «miljøflyktninger».

I praksis er det ingen enkel og entydig link mellom klimaendringer og migrasjon/flukt. Ofte er årsakene til migrasjon komplekse og det kan være vanskelig å peke ut klimaendringer som en isolert årsak. Samtidig vet vi at mennesker alltid har flyttet og migrert på grunn av endringer i miljø, for eksempel i forbindelse med naturkatastrofer.

Vi vet at klimarelaterte katastrofer, som storm, flom og tørke, er ventet å øke. Vi vet at beboerne i Shishmaref, Alaska, i 2001 stemte for å flytte landsbyen innen 2015, ettersom dette er siste sjanse før det blir ubeboelig i følge geologer og meteorologer. Og vi vet at Kiribati har kjøpt jord av Fiji tiltenkt matdyrking.

Når en skal diskutere klima og migrasjon er det mye å ta hensyn til; årsakssammenheng, staters ansvar, miljø versus klimarelaterte katastrofer, tvungen versus frivillig migrasjon, intern migrasjon versus flukt på tvers av landegrenser og klimarettferdighet er bare noen av disse. Mennesker som er på flukt i eget land er hjemlandets ansvar, men hva med de som krysser landegrenser?

Det finnes mange forslag for å forsøke å løse problematikken rundt det at «klimaflyktninger» ikke har rett på beskyttelse. Det har blant annet vært foreslått å danne tilleggsprotokoll til Flyktningkonvensjonen eller FNs rammekonvensjon om klimaendringer («Klimakonvensjonen»). I tillegg er det forslått å opprette en ny konvensjon rettet mot klima og migrasjon og migrasjonsavtaler på regionalt nivå har blitt foreslått.

Aktivister sette fokus på manglende beskyttelse av klimaflyktninger under verdens miljødag. Foto: Tavis Ford/Flickr Commons

Aktivister setter fokus på manglende beskyttelse av klimaflyktninger under verdens miljødag. Foto: Tavis Ford/Flickr Commons

Nanseninitiativet er et av de nyeste alternativene, og ble lansert i 2012 av Norge og Sveits. Nanseninitiativet bruker ikke begrep som «klimaflyktning» eller «miljøflyktning», men snakker heller om «disaster-induced cross-border displacement», som kan oversettes til «internasjonalt katastrofe-fordrevne».

Definisjonen er «situasjoner der mennesker flykter eller er fordrevne over statlige landegrenser i lys av akutte eller langvarige katastrofer uten å antyde en direkte kausalitet» (min oversettelse). Initiativet ser både på klimarelaterte katastrofer og ikke-klimarelaterte katastrofer, og har både regionalt og internasjonalt fokus, uten at resultatet nødvendigvis blir en protokoll, konvensjon eller traktat.

Dette initiativet har som mål å identifisere mulige løsninger på det rettslige gapet man står overfor med tanke på klima, miljø og migrasjon og å skape en agenda for beskyttelse. For å få til dette har Nanseninitiativet holdt regionale konsultasjoner blant stater i Stillehavet, Sentral-Amerika, Afrikas horn og Sørøst-Asia. Der har statlige aktører, internasjonale organisasjoner, frivillige organisasjoner, representanter fra sivilsamfunnet, akademiske institusjoner, samt andre aktører som arbeider med sentrale temaer vært til stede. Den siste regionale konsultasjonen vil etter planen bli holdt i Sør-Asia tidlig i 2015. De regionale konsultasjonene vil munne ut i en global konsultasjon.

Det er vanskelig å si hva som vil bli utfallet av Nanseninitiativet, og hvordan oppfølgingsprosessen etter konsultasjonene vil bli. Siden deltakelse i initiativet ikke er bindende er det også usikkert om det er nok interesse til å drive denne prosessen videre.

Det som er sikkert er at man per i dag fortsatt står langt fra en løsning på utfordringene knyttet til såkalte «klimaflyktninger». Nanseninitiativet er i vertfall et første steg mot et globalt samarbeid rundt klima og migrasjon.

Blogginnlegget er delvis basert på et kapittel Dina Kristin Topphol har skrevet i boken «Klima, medier og politikk», som ble utgitt november 2014.

Vil du lese flere artikler om menneskerettigheter, i Norge og globalt? Lik vår Facebook side!

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s