FN / Forskning / Grunnloven / Historie / Norge / Utdanning

Menneskerettsundervisning i Norge

Stener Ekern, Foto: UiO

Stener Ekern, Foto: SMR/UiO

<Skrevet av Stener Ekern, Førsteamanuensis, Norsk senter for menneskerettigheter>

13. mai fikk Norges grunnlov en ny paragraf 109 som slår fast at utdanning skal fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. I oktober inviterte Kunnskapsdepartementet til en konferanse om spørsmålet ”hvilken kompetanse trenger de som møter barn, unge og voksne i utdanningen?”.

Som representant for Senter for menneskerettigheter (SMR) holdt jeg et innlegg om hva den etterlyste kompetansen kan bestå i og hvordan den best kan bygges. Jeg argumenterte for at det ikke er så sikkert at den kompetansen norske menneskerettighetsmiljøer besitter i dag er den rette for dem som skal møte de utdanningssøkende.

SMRs historie illustrerer dette. Institusjonen er i all hovedsak bygd opp med midler fra Utenriksdepartementet beregnet på forskning utenfor Norge eller norske relasjoner utad. Dermed dekker kompetansen norske forhold bare i begrenset grad. Men handler dette om mer enn bare pengestrømmer?

Kanskje henger skjevheten dypt sammen med det som er kalt det nordiske menneskerettighetsparadokset: mens de nordiske landene fremstår som verdensmestere i å fremme menneskerettigheter (MR) er de samtidig lite villige til å ta til seg kritikk av hjemlige forhold.

Opprettelsen av SMR i 1987 var frukten av 10-15 års lobbyarbeid fra et knippe visjonære jurister fra Universitetet i Oslo koplet til en økende erkjennelse blant utenrikspolitisk orienterte politikere om at landet trengte å styrke sin kompetanse på området i takt med at MR fikk en stadig større plass i internasjonal politikk.

I ettertid er det slående hvordan MR dengang stort sett ble betraktet som idealisme og av jurister som naturrettsromantikk. At begrepet skulle veie så tungt som det gjør i dag—i alt fra barne- og familiepolitikk til vurderinger av hva som skjer i fjerne land—var det knapt mulig å forestille seg.

I 1999 lanserte myndighetene en handlingsplan for å styrke menneskerettighetene i Norge. Et av tiltakene besto i å opprette en Nasjonal Institusjon (NI) for MR i samsvar fra anbefalinger fra FN for ”å bidra til opplæring i, fremme av og forskning om MR”. Av grunner som sannsynligvis er dypt forbundet med det nevnte paradoks ble Norges NI lagt til SMR. En utenrikspolitisk orientert forskninginstitusjon fikk en ny, innenrikspolitisk hatt på hodet.

I sin rolle som NI gjorde en av SMRs daværende medarbeidere en kartlegging av MR-undervisning i høyere utdanning i Norge. Svært kort fortalt viste den at MR er noe som nevnes i generelle beskrivelser og bare unntaksvis vises direkte i læringsmål og pensumplaner. Det gis mye plass til almenne oppfordringer om respekt for eksempelvis minoriteters kultur, men hva MR medfører når statens representanter utøver sine yrker finnes det mindre om. Igjen er det tenkelig at dette henger sammen med det omtalte paradokset: MR er stort sett gjennomført, det handler mest om å oppdatere språket grunnverdiene blir uttrykt på.

Etter at FN fant ut at Norges NI, som en krysning av universitetsenhet og MR-overvåkende instans, ikke tilfredsstilte verdensorganisasjonens krav besluttet Stortinget å etablere et fornyet NI. Tilbake står SMR som en grunnenhet ved UiO med fornyet mulighet til å konsentrere seg om sitt samfunnsoppdrag: å levere kritisk kunnskap. Om ikke andre kritiserer MR i Norge må vi gjøre det!

Dermed er vi framme ved det nordiske MR-paradokset. Begrepet antyder noe vesentlig om hva slags nasjonal MR-kompetanse Norge trenger. I Norden tror man at MR er et språk man bruker for å snakke om klanderverdige situasjoner i andre land. Om det finnes MR-brudd i Norden er de uvesentlige og krever knapt særlige tiltak utover ekstra bevilgninger til særlig utsatte grupper.

Denne forestillingen blir utfordret ved å sammenligne skandinavisk bistandspolitikk overfor HIV/AIDS-rammede i fattige land med de samme statenes hjemlige helsepolitikk. Mens bruk av bistandsmidler er direkte knyttet til MR-baserte betraktninger om respekt for det smittede individ vil innenlandsk politikk kretse om folkehelsebaserte betraktninger om å beskytte felleskapet gjennom å isolere smittebærere.

En annen test er å sammenligne bruk av varetekt og fengselsstandard. Mens fanger i Norden nok nyter godt av bedre soningsforhold er forholdet det motsatte når det gjelder varetekt. Det kan være at isolasjon ikke oppfattes som nedverdigende behandling i Norden, eller det kan være at skandinaver er mer hårsåre for kritikk enn andre. I begge tilfelle er imidlertid en hypotese om doble standarder sannsynliggjort.

Av dette følger at Norge kanskje ikke har så mye kompetanse om seg selv som det man vil trenge for å møte de utdanningssøkende. Å avhjelpe dette er en kompleks oppgave som vil omfatte langvarig samarbeid mellom mange institusjoner og i særdeleshet de som utdanner statens tjenere. Kanskje aller først en utforskning av hva nordmenn faktisk legger i begrepet menneskerettigheter? Nettopp når man vet hva man ikke vet kan man vite noe om hva man trenger å vite.

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s