Minoriteter / Norge / Samene / Urfolks rettigheter

Samene som Norges urfolk

<Av Anne Julie Semb (Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo) og Hanne Hagtvedt Vik (Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo)>

Sametinget er tjuefem år i grunnlovsjubileumsåret 2014. I løpet av få år ble samene anerkjent som Norges urfolk. 22 september lanseres et omfattende intervju på Riksarkivet med Ole Henrik Magga som belyser denne utviklingen.

Magga var Sametingets første president og ble i 2002 første leder av United Nations Permanent Forum on Indigenous Issues.

Anne Julie Semb. KILDE: UiO

Anne Julie Semb. KILDE: UiO

Da Stortinget og regjeringen i 1958 vurderte om Norge skulle slutte seg til en ny ILO-konvensjon om urbefolkninger, var det full enighet om at det var helt uaktuelt. Slike befolkningsgrupper fantes ikke i Norge, sto det å lese i innstillingen.

Da konvensjonen ble reforhandlet 30 år senere, ratifiserte Norge denne som første land i verden, i juni 1990. Da Kong Harald åpnet Sametingets sesjon i 1997, uttalte han at Norge var grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samene.

Bruk av ord som ”folk” og ”territoriet” var langt sterkere ordbruk enn ordet ”samisk folkegruppe”, som var begrepet Kong Olav brukte da han åpnet Sametinget første gang 25. oktober 1989.

Årsakene til anerkjennelsen av samene som Norges urfolk fantes både her hjemme og internasjonalt, og da særlig i sammenvevingen av lokale, regionale, nasjonale og internasjonale politiske prosesser.

Gjennom 1960-tallet skjedde en samisk etnisk-politisk mobilisering i Norden. Dette skyldtes dels at ungdom med samisk bakgrunn tok høyere utdanning, noe som bragte dem i kontakt med radikal politisk debatt og miljø med interesse for samisk kultur og historie.

Samtidig førte økt internasjonal kontakt til erkjennelse av felles historiske erfaringer med opprinnelige folk i andre land. Dannelsen i 1975 av en verdensorganisasjon for urbefolkninger, med nordisk samisk deltakelse, ble særlig viktig. Samtidig bidro FN til å fremme forståelsen av at opprinnelige folk led under diskriminering og at de burde ha særlige rettigheter.

Også avgrensningen av hvilke grupper som var å regne som opprinnelige folk ble endret. Tidligere hadde disse blitt definert som den opprinnelige befolkningen i områder som hadde blitt underlagt europeerne gjennom oversjøisk ekspansjon. Nå ble også folkegrupper som bebodde et område da moderne stater ble opprettet og som delte visse fellestrekk definert som urbefolkninger.

For samene i Norge fulgte anerkjennelsen som urbefolkning i kjølvannet av protestene mot utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget. Protestene og aksjonene gjorde på dramatisk vis nasjonale politikere og brede befolkningslag oppmerksomme på pågående diskriminering av samene og mulige brudd på internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

dsc_0170

Hanne Hagtvedt Vik. KILDE: UiO

Konflikten ble et nasjonalt politisk traume som lå til grunn for norsk samepolitikk i lang tid.

I en offentlig utredning fra 1980 stod det svart på hvitt at samene var Norges urbefolkning. Mandatet for Samerettsutvalget fra samme år henviste til folkerettslige regler om urbefolkninger og etniske minoriteter. Og et sentralt argument i Samerettsutvalgets første rapport var at FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter ga samene særskilte rettigheter.

Regjeringen og Stortinget sa seg enige. Slik ble internasjonale menneskerettigheter viktige for samepolitikken i Norge.

Midt på 1980-tallet startet den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) arbeidet med å lage en ny urbefolkningskonvensjon. Både i FN og i ILO ble urbefolkningsbegrepet forlatt til fordel for begrepet ‘urfolk’.

Målet var ikke lenger assimilering, men videreutvikling av egen kultur og samfunnsliv. Norge var en støttespiller i begge organisasjoner, blant annet som et resultat av samiske representanters innsats.

I 1987 vedtok Stortinget å etablere Sametinget, og året etter ble grunnlovsbestemmelsen om samenes rett til å sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, vedtatt.

Norske myndigheter var med andre ord på samme tid engasjert i å utvikle rammer for samenes rettigheter i Norge og i å utvikle et internasjonalt vern for urfolks rettigheter. ”Dette var egentlig samme prosess på forskjellige nivåer” sier Ole Henrik Magga i et intervju som vi i disse dager lanserer i Riksarkivets samling over muntlige kilder til endringer i norsk politisk kultur.

De ansvarlige departementene så det nok ikke helt slik. I deres øyne var de internasjonale bestrebelsene primært en mulighet til å bedre kårene for hardt pressede indianere i Latin-Amerika.

Verken sentrale departementer, Regjeringen eller Stortinget forventet at de internasjonale prosessene skulle få nevneverdig betydning for samiske rettigheter i Norge, ut over dem som uansett var ventet i de pågående nasjonale prosessene.

I ettertid kan vi likevel se helt konkrete avtrykk her hjemme. Dette gjaldt særlig den internasjonale innrammingen av diskusjonen om Finnmarksloven og for de omfattende konsultasjonene mellom Sametinget og Stortinget om loven.

Oppfatning om internasjonale forpliktelser ledet også til konkrete endringer i lovteksten, justert sammensetning av styret i Finnmarkseiendom, og opprettelsen av Finnmarkskommisjonen.

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s