Funksjonshemmedes rettigheter / Helse / Norge

Å være sin diagnose

Kjersti2 - Kopikutt

Kjersti Skarstad

<Av Kjersti Skarstad, redaktør>

Et utvalg oppnevnt etter 22.juli-rettssaken kommer om noen måneder med sin innstilling om hvorvidt det norske rettssystemet må endre regelverket når det gjelder å dømme folk til tvungen psykisk helsevern.

I Norge regnes personer som er psykotiske eller i høy grad psykisk utviklingshemmet på gjerningstidspunktet for automatisk å være utilregnelige. Dette kalles det medisinske prinsipp. I Danmark og Finland derimot, benytter de det psykologiske prinsipp som sier at den psykotiske lidelsen må påvises å være årsak til handlinga.

Menneskerettslige prinsipper og spesielt konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne taler for å endre regelverket til å bli i tråd med våre naboland.

Å behandle og dømme en person ene og alene på grunnlag av deres diagnose er å se på personen som et medisinsk objekt snarere enn et enkeltindivid. Det er nettopp en slik tankegang som synes å ligge bak det eksisterende regelverket, og nettopp en slik tankegang er i strid med menneskerettslige grunnprinsipper.

Forklarer jeg alle dine handlinger og tanker ut i fra din etnisitet, kjønn eller medisinsk tilstand/funksjonshemming krenker jeg ditt menneskeverd. Jeg ser ikke lenger på deg som et unikt menneske som kan tenke, føle og handle fritt. Enkeltindividets personlige ansvar for sine handlinger fjernes. Hvem du er blir redusert til såkalte objektive generaliseringer.

Men som menneskerettslig teori om funksjonshemming slår fast: man er ikke den diagnosen man har, først og fremst er man seg selv.

Å forstå mennesker som objekter definert ut i fra en medisinsk diagnose er ikke en forståelse som bare reflekteres i de strafferettslige lovene. Den er også tilstede i helt andre sammenhenger og rammer også andre enn de som har begått kriminelle handlinger.

For eksempel, sykeliggjøring og diagnosesettingen av naturlige tilstander som depresjon, stress og ulike former for adferdsvansker kan føre til at man unngår å stille de kritiske spørsmålene om hvorfor noen har det vondt eller ikke klarer å tilpasse seg.

Hvis et barn har vanskeligheter med å tilpasse seg og man automatisk fokuserer på om hvorvidt barnet oppfyller «objektive» kriterier for en viss diagnose skyves problemet over på den som er definert som syk. Dersom du kan defineres som psykisk syk er løsningen medisiner. Problemet ligger hos deg i kraft av din diagnose, og medisinsk personell er de som kan fikse det.

KILDE: Wikimedia Commons

KILDE: Wikimedia Commons

Kritiske spørsmål som for eksempel hvorvidt adferdsproblemene til et barn kan skyldes måten barnet blir behandla på, noe hun/har opplevd eller det sosiale miljøet blir lett skjøvet under teppet når forklaringen blir at barnet handler ut i fra det dens diagnose skulle tilsi. Når vanskelige livssituasjoner gjøres om til medisinske tilstander mister man derfor av syne den rollen miljømessige sosiale og politiske faktorer har på oss som enkeltindivider.

Det er en effektiv måte å fjerne systemkritikk og myndighetspersoners ansvar for å endre livssituasjonen til en person på.

En medisinsk tilnærming fører dermed altså ikke bare til at vi fjerner enkeltindividets personlige ansvar for sine egne handlinger, men også til at vi fjerner systemkritikk.

Diagnoser og medisiner er ofte nødvendig og til stor hjelp for mange, så problemet er ikke diagnoser og medisiner i seg selv. Feilen ligger i å gi den medisinske tilnærminga forrang over den menneskerettslige. Når vi ser på personer først og fremst som medisinske objekter fratar vi dem deres individualitet.

Når det gjelder rettspraksis bør det derfor ikke være noe automatikk i at en diagnose fører til et bestemt utfall. Det må naturligvis fremdeles være slik at enkelte som er psykotiske eller i høy grad psykisk utviklingshemmet må regnes for å være utilregnelige og dermed ikke strafferettslige ansvarlige. Men den konklusjonen må tas etter at det er tatt en individuell vurdering.

I tråd med våre to naboland bør det være slik at den psykotiske lidelsen må påvises å være årsak til handlinga om man skal kunne dømmes til tvungen psykisk helsevern. Slik bør det være ikke fordi vi synes vi må straffe folk mest mulig, men fordi en slik lovendring vil være et riktig steg på veien i at vi som samfunn slår fast at vi ser individet bak en diagnose først.

Vil du lese flere artikler om menneskerettigheter, i Norge og globalt? Lik vår Facebook side

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s