FN / Miljø

Er klimaforhandlingene verdt innsatsen?

<Av Aled Dilwyn Fisher, redaktør>

Bilde av forfatter Aled-Dilwyn Fisher

Aled Dilwyn Fisher

Årets internasjonale klimaforhandlinger begynte i Warszawa denne uken. Siden FNs klimaavtale ble vedtatt i 1992, har slike forhandlinger stort sett skjedd hvert år.

Selv om disse samlingene har skapt mye pessimisme i de siste årene, kan optimister argumentere at de har levert ofte uventet fremgang. Møtet i Doha i 2012 forlenget Kyoto-protokollen til 2020, og slo fast at en ny avtale skal stå klar i 2015. I tillegg anerkjente deltagere at klimaendringer påfører stater i Sør «tap og skade», som kan bety at land i Nord må kompensere for dette.

Likevel er sånne utspill formulert slik at mektige stater kan tolke dem som de vil. Klimakonferansens vedtekter er i virkeligheten lite forpliktende, og stater kan gå tilbake på dem i ettertid. I et internasjonalt system uten en suveren makthaver er det vanskelig å tvinge stater til å oppfylle sine tilsagn. Uansett er tidsperspektivet for en ny avtale allerede for sent. Togradersmålet som legges til grunn innebærer en katastrofe for menneskerettigheter, inkludert at mange øyer oversvømmes.

Mens filippinske delegater sultestreiker for å gjøre andre deltagere oppmerksom på hvordan ekstremt vær (en av klimaendringers følger) nok en gang herjer landet, holder mange av verdens mektigste seg unna. Selv om de deltar finner vi hyklerske handlinger bak fine ord. Polen, årets arrangør, holder samtidig en kullkraftkonferanse, mens kullkraftselskapers logoer dekker konferansesenteret.

Er slike forhandlinger verdt innsatsen? Selv om konferansene ofte brukes for å utsette meningsfulle klimatiltak gir de i hvert fall muligheten til å fremheve motsigelsene i staters forpliktelse og mangelfulle handlinger, mens selv de vageste vedtektene tilbyr samlingspunkter for nye mobiliseringer.

Men isolert sett er disse forhandlingene utilstrekkelige, selv om det alltid er en sjanse for tilsynelatende umulige gjennombrudd hvis de historiske omstendighetene er riktige, som utviklingen av menneskerettigheter og miljørett har bevist.

For det første har mange av de mest fremadgående internasjonale avtalene kommet i politiske områder hvor stater tror de kan støtte regler eller prinsipper uten mange praktiske følger. Forskjellen mellom menneskerettighetskonvensjonene og menneskerettigheter «på bakken» viser dette. Hvor internasjonal miljørett eller menneskerettigheter møter sterke økonomiske interesser taper de oftest, som i forsøk på å få korporasjoner til å respektere menneskerettigheter. Hvor internasjonal miljørett har lyktes, som i Montreal-protokollen som eliminerte trusselen til ozonlaget fra klorfluorkarbon, utfordret den ikke vekst eller profitt – klorfluorkarbon kunne fort erstattes. I motsetning er klimaendringers kilder tett knyttet til de mektigste økonomiske kreftene.

For det andre er konvensjoner oftest utfallet av tidligere kamper og mobiliseringer. Når de er på plass så kan de inspirere nye bevegelser, som menneskerettighetsavtalene har konsekvent gjort etter krigen. Men rettighetene som ble erklært i etterkrigstiden allerede hadde blitt kjempet for flere steder. Sivile og politiske rettigheter, menneskerettigheters «første generasjon», ble kjempet for helt fra etableringen av den moderne stat. Grunnleggende samfunnsøkonomiske rettigheter, som kortere arbeidsdager, ble vunnet etter den industrielle revolusjonen av arbeiderklassen. Disse tidligere seierne ble anerkjent av menneskerettighetserklæringen, og utvidet til hele menneskeheten. Senere konvensjoner – inkludert kvinnekonvensjonen – oppsto også i nye kamper som begynte på 1960-tallet.

Til slutt er selv de mest progressive internasjonale avtalene kun rammer for handling. Den faktiske fullføringen krever sosiale bevegelser som kjemper for politiske tiltak, frembringer folkelig engasjement for rettferdige og effektive løsninger som kobler klimakrisen med det menneskelige (og menneskerettslige), og demonstrerer bærekraftighet og solidaritet i praksis. Vi i Nord er spesielt forpliktet til å takle denne utfordringen.

Klimaforhandlingene er derfor bare én del av kampen for en klimaløsning nedenfra. Da ser jeg faktisk mest frem til februars konferanse om dette temaet, arrangert av fagforeninger og miljøorganisasjoner her i Norge. Det er der, og i lignende, små initiativer rundt om i hele verden, vi skal bygge broen til framtiden.

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s