Likestilling og ikke-diskriminering / Minoriteter

«Det reisende folket» – En historie om diskriminering

<Av Mari Ø. Møystad, rådgiver og utreder for utvalget som skal undersøke statens politikk overfor romanifolket/taterne>

For to uker siden ble Ishockey-spilleren Tommy Kristiansen fra Stavanger Oilers, jaget fra banen i Fredrikstad av rasistiske tilrop fra supporterne til konkurrenten, Stjernen.  «Din jævla taterunge» og «Tommy sigøyner’n», lød det fra tribunen.

Diskriminering, utestengning, mobbing og forfølging har vært en del av romanifolkets/taternes hverdag, helt fram til i dag. Hvert år opplever tatere å bli nektet å komme inn på campingplasser på grunn av sin etniske bakgrunn, noe som Likestillings- og diskrimineringsombudet mener strider imot diskrimineringslovens §4.

Rammekonvensjonen for vern av nasjonale minoriteter
Omstreiferne var til langt ut i 1980-årene myndighetenes offisielle betegnelse på gruppen som i dag går under navnet romanifolket/taterne. Det er ikke enighet om hvilke av disse navnene som er det riktige. Etter å ha blitt «utskjelt som tater» mener mange at tater er et skjellsord og de ønsker i stedet å bruke navnet romanifolket, andre vil ta navnet tater tilbake og gi det en positiv betydning.

Mari Ø. Møystad.          Foto: Universitetet i Oslo

Mari Ø. Møystad. Foto: Universitetet i Oslo

Romanifolket/taterne er i dag anerkjent som en av våre nasjonale minoriteter sammen med rom/sigøynerne, kvener, skogfinner og jøder, som alle har vært i Norge i over 100 år.

Gjennom rammekonvensjonen for vern av nasjonale minoriteter har disse minoritetene et særskilt vern. Blant annet garanteres de retten til å utøve sin kultur, retten til ikke å bli diskriminert og retten til selv å velge om de vil tilhøre gruppen eller ikke.

Romanifolket/taterne og romfolket/sigøynerne er her i landet anerkjent som to ulike nasjonale minoriteter, siden de i dag har både forskjellig språk og kultur, selv om de begge har hatt en reisende tilpasning og en felles opprinnelse, trolig fra India.

Romanifolket/taterne stammer fra de første sigøynerne som kom til Norge på 1500-tallet, og har siden dette blandet seg med andre nordmenn på vandring. Det norske romfolket stammer fra en senere innvandring på 1800-tallet, og mange har også kommet senere.

Tradisjonelt har taterne levd som handelsfolk og håndverkere, og de reiste fra sted til sted for å få tilgang til nye markeder. I dag har taterne i likhet med andre norske borgere ulike yrker, de er bofaste, og er kanskje ikke sett på som så forskjellige fra andre nordmenn. Mange lever fortsatt av handel og håndverk og fremdeles er de på farten i sommerhalvåret.

Politikken overfor gruppen i et historisk perspektiv
De norske myndighetenes politikk overfor romanifolket/taterne er historien om nesten 500 års undertrykking. Det begynte med at gruppen ble forsøkt kastet ut av landet ved hjelp av kongelige forordninger, siden ble de lyst fredløse, og kirken fikk lenge hverken lov til å døpe, konfirmere, vie eller gravlegge folk av taterslekt. På lokalt nivå ble det ansatt bygdevektere som hadde som sin hovedoppgave «å holde bygda fri for tater», og det ble organisert såkalte «fantejakter».

Politikken i nyere tid
Fra 1907 og helt fram til sent i 1980-årene ble det organisert en særomsorg overfor taterne der Norsk Misjon blant hjemløse fungerte som en form for «statlig taterdirektorat».

«Misjonen» hadde to hovedpilarer i arbeidet overfor «omstreiferne», barnevernsarbeidet og bosetningsarbeidet. Misjonen «hjalp» også myndighetene med å legge til rette for steriliseringer, og de sørget for at mange av taterslekt ble definert som mindre begavete og plassert på institusjoner. Det siste skjedde på grunnlag av mellomkrigstidens teori om rasehygiene der «omstreiferne» ble ansett som en gruppe med særdeles dårlige arveegenskaper, og som representanter for en mindreverdig rase.

Mens vergerådsloven av 1896 gjorde at vergerådene kunne ta barna fra sine foreldre, så gjorde løsgjengerloven av 1907 tvangsbosetting av bostedsløse mulig. I sin virketid tok foreningen over omsorgen for over 1500 barn av taterslekt og plasserte dem i barne- og fosterhjem. Misjonen drev en rekke barnehjem rundt i hele landet der barna ble plassert.

I bosetningsarbeidet var Svanviken arbeidskoloni sentral. Svanviken var et stort gårdsbruk med mellom 8 og 10 «småhus» der familier av taterslekt kunne lære å bli bofaste. Etter et «vellykket» opphold på Svanviken ble familien bosatt. Hvis familien ikke klarte oppholdet ble barna tatt fra dem.

Vi reiste ikke, vi ble jagd!
Både familier som prøvde å bosette seg med egen hjelp, og de som ble bosatt ved hjelp av Misjonen, opplevde at kommunene systematisk forsøkte å hindre dem i å kjøpe tomt, samtidig som lokalsamfunnet organiserte underskriftskampanjer for å vise at taterfamilier var uønsket i nabolaget.

Argumentene det blant annet ble vist til var at tomteverdiene kunne synke på grunn av at eiendommene tilhørte en taterfamilie. Taterne ble også ansett for å være arbeidssky, hissige og kriminelt belastet, og besøk fra tallrike slektninger forstyrret både ro og orden, mente bygdefolket.

Forskere beskriver tradisjonen med «å jage taterne fra bygd til bygd» som en av de mest konstante kjennetegn i norske bygders forhold til taterne. Dette forteller noe av ambivalensen mange tatere har til sin egen reisevirksomhet. Selv om reisingen har vært en viktig del av deres identitet, så sier mange tatere selv at «vi reiste ikke, vi ble jagd».

Oppsummering
Selv om det stadig er eksempler på at diskrimineringen overfor romanifolket/taterne ikke er historie, så er det i dag andre grupper som er mere utsatt og «uglesett». De fattige som vekker folks irritasjon er ikke lenger taterne, men nylig ankommende rom folk.  Det blir ofte sagt at kvaliteten på vårt samfunn kan måles etter hvordan vi behandler de svakeste. Dette er noe vi bør reflektere grundig over.

Vi bør også anerkjenne at vi har en historie som vi ikke har noen grunn til å være stolte av, men som vi likevel bør anerkjenne. Romanifolkets/taternes historie bør få større plass i norske historiebøker og i de skolebøkene som vi gir til våre barn. Deres historie er en del av vår felles fortelling.

3 thoughts on “«Det reisende folket» – En historie om diskriminering

  1. Dess bedre vi får det, dess dårligere blir vår evne til medmenneskelighet. Og husken / viten er katastrofal. Hva er det som beveger oss til denne konstante avsky og misbilligelse enn at vi selv har fått det så godt og ordnet at dette blir som en torn i vårt øye. Vi vil hverken se eller engasjere oss for dem som er fattige,blir tråkket på , hundset og jaget rett utenfor vår stuedør. Det er en trist utvikling, ikke bare for dem vi ikke vil vite av men også for oss selv. Verden blir et kaldere og mer kynisk sted og vi summerer etter kr og øre , enn hjerte og nestekjærlighet. På denne måten blir også vi fattige.

    Lik

  2. Tilbaketråkk: MRbloggen 1 år! | menneskerettighetsbloggen

  3. Tilbaketråkk: Menneskerettighetsbloggen fyller 4 år! | menneskerettighetsbloggen

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s