Barns rettigheter / Kultur / Sør-Afrika

Den lange veien mot trygghet

 – Tanker og erfaringer fra arbeid med utsatte barn i Cape Town

<Av Elisabeth Grandahl Haugerud, psykologpraktikant ved TygerBear Foundation in Aid of Traumatised Children and Families>

“Det er ingenting som er verre for et voksent hjerte, enn å se at et barn lider” – Nelson Mandela.

Elisabeth Grandahl Haugerud

Elisabeth Grandahl Haugerud

Det finnes få steder på jorda hvor godene er så ujevnt fordelt som i Cape Town. De som har noe å beskytte murer seg inne bak piggtrådgjerder, glefsende schæfere og private vaktselskaper. De vet så vel at i denne byen finnes det uendelig mange, bare noen kilomenter unna, som lever i en nød som er så stor at de verken kan ta seg råd til frykt eller skrupler. Du trenger ikke å ha vært lenge i Cape Town for å se at enkelte etniske opphav ser ut til å sitte på flere privilegier enn andre. Dette til tross for lovendringer, maktskifte, holdningsendringer og ruvende politiske skikkelser. Det er bare 19 år siden avskaffelsen av apartheid. I et samfunn preget av frykt, nød, vold og enorme sosiale forskjeller skal små barneføtter prøve å finne sin vei.

The Children’s Charter of South-Africa ble utarbeidet i 1992, mens Nelson Mandela rykket i sine lenker ute på Robben Island, og apartheid nærmet seg slutten.  Charteret slår fast at barn i Sør-Afrika, som en direkte konsekvens av apartheid, ikke har blitt behandlet med den verdighet og respekt de fortjener. De har blitt utsatt for rasisme, diskriminering, vold og fattigdom.

Illustrasjonsfoto bein

Foto: Elisabeth Grandahl Haugerud

Tjueen år etter at konvensjonen ble vedtatt går jeg på jobb i Parow og Cravenby, to av Cape Towns utsatte forsteder.  Her er det gangstergjenger, overfall og skyting i gatene. Jeg jobber for Tygerbear Outreach Program og vi drar ut og behandler barna på skolen. Dette gjør det lettere å nå de som trenger det mest. Mange foreldre kan ikke ta seg råd til å sende barna til et av de større sykehusene. ”Skolen er for at barn skal lære, og for at de skal være trygge” sier 6-år gamle ”Tessie”. For mange av barna betyr skoledagen noen timer hvor de kan slappe av. Hjemme venter juling, fyll, rus og konflikt. Hjemme hos ”Tessie” venter mammas mannlige ruskompiser. For noen uker siden innviet flere av dem ”Tessie” i voksenverdenen. To sykehusopphold senere står hun hos meg og leker med modelleire. Det er ikke lett å sitte mens alle stingene gror.

Statistikk fra sør-afrikansk politi viser at det i 2011-2012 ble meldt om 73 barnevoldtekter daglig. Ifølge barneorganisasjonen Solidarity Helping Hand  blir 88 prosent av alle barnevoldtekter aldri anmeldt. Dersom dette stemmer er det egentlige tallet 530 barnevoldtekter per dag. Et barn voldtas hvert tredje minutt.

Sør-Afrika har en av de høyeste registrerte forekomster av HIV i verden. 10 prosent av populasjonen er HIV-positiv. Forekomsten av HIV hos voksne kvinner fører til at overgrepsofre blir stadig yngre. Gammel overtro som sier at HIV kan kureres dersom man har sex med en jomfru, er med på å sette de mest sårbare i ytterligere risiko. I townships, hvor forekomsten av HIV er størst, er ofte kunnskapen om sykdommen mangelfull. De har ingen kunnskap om hvordan den smitter, ei heller om hvordan den skal forebygges. For mange her, er HIV en uunngåelig del av det å bli voksen.

illustrasjonsbile av barn med fletter

Foto: Elisabeth Grandahl Haugerud

”Catharina” er 9 år. Hun har tykke, svarte fletter og snakker så stille at jeg må ha ørene på stilk for å høre henne. ”Catharinas” far mishandlet moren hennes i årevis. Nå har mor og far gått fra hverandre. Men når mor blir fortvilet og sint er det datteren som må tåle en knyttneve eller to. ”Catharina” føler seg så ensom og blir så lei seg når mamma slår. I 2011-2012 ble det anmeldt 54 000 tilfeller av kriminalitet mot barn. Av dette utgjør halvparten fysisk mishandling og vold.

Sør-Afrikas statistikk taler sitt dystre språk om et samfunn med alvorlige og dyptgående problemer.  Hovedvekten av de problemene jeg møter hver dag er ikke noe en psykologstudent kan ordne opp i. De ligger på samfunnsnivå. Hva hjelper det disse to små at ei jente fra Gudbrandsdalen kommer med fargestifter og fortellinger én dag i uka? Hva hjelper én time i uka når 167 timer gjenstår? Frustrasjonen er stor for meg som behandler, sinnet og tristheten likeså. Men så kommer disse magiske øyeblikkene hvor det skjer noe. Et smil, en klem, en mor som slutter å slå eller en glad barnestemme som jeg tidligere kun har hørt trist.

Når et barn lærer å gå tar det et skritt av gangen. Og selv om det at ett barn lærer å gå ikke har så stor innvirkning i den store sammenheng, så åpnes en helt ny verden for dette ene barnet. ”Jeg er kun én, men jeg er nå likevel én” sa Edward Hale, ”jeg kan ikke gjøre alt, men jeg kan gjøre noe.”

3 thoughts on “Den lange veien mot trygghet

    • Tusen takk for fine ord, Eirin! 🙂 Vi håper at vi kan gjøre en forskjell for de vi behandler her nede. Takk for at du leste!

      Lik

  1. Tilbaketråkk: MRbloggen 1 år! | menneskerettighetsbloggen

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s