FN / Utdanning

Menneskerettighetsutdanning: Ikke så viktig?

<Av Hadi Strømmen Lile, rettssosiolog og menneskerettsforsker>

Hadi Strømmen Lile

Hadi Strømmen Lile

Et hovedmål for FN var og er å bygge en ny verden der grusomhetene under andre verdenskrig aldri skulle gjenta seg. Det jødiske folk ble utsatt for de verste grusomhetene. Folkemordet mot jødene sjokkerte hele verden, og psykologer og filosofer har i ettertiden spurt hvordan det er mulig at mennesker kan bli så grusomme.

For å forhindre slike grusomheter var og er et hovedmål for FN å styrke respekten for menneskerettighetene. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (av 1948) skulle definere selve begrepet menneskerettigheter i FN-pakten.

Under forhandlingene sørget forkvinnen Eleanor Roosevelt for at det jødiske folk ble behørig hørt. Det var spesielt én bestemmelse den jødiske representanten (dr. Franz Rudolf Bienenfeld) var opptatt av. Han var villig til å satse hele det jødiske folks moralske tyngde på denne bestemmelsen som han anså som den kanskje viktigste bestemmelsen av dem alle. Det var snakk om retten til utdanning og spørsmålet var om verdenserklæringen burde definere innhold og krav til utdanning eller ikke. Da smalt det fra Bienenfeld at: “It was necessary to stress the importance of the article devoted to the spirit of education, which was possibly greater than that of all the other articles of the Declaration”.

Hvorfor la Bienenfeld slik vekt på innholdet i utdanningen? Hva var det som gjorde at dette var den kanskje viktigste menneskerettsbestemmelsen av dem alle? Jeg tror det er fordi han visste hvordan fordommer og rasisme kunne forkrøple menneskelig moral og omtanke for andre mennesker. Han var redd for at hvis fordommer og intoleranse mot minoriteter fikk blomstre ville alle andre rettigheter forbli meningsløse ord uten effekt. Bienenfeld fikk til slutt gjennomslag for sine synspunkter og kvalitetskravene til utdanning ble definert i artikkel 26 (2) som slår fast at:

«Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred».

barn og lærer i klasserom

Foto: Flickr commons, audio-luci-store.it

I valgkampen har regjeringen ved flere anledninger hevdet at de har oppnådd gode resultater i skolen, men basert på hvilke kvalitetskriterier? Etter at jeg leverte min doktorgrad i 2011 har jeg forgjeves forsøkt å forklare Kunnskapsdepartementet hvorfor de bør ta FNs verdenserklæring artikkel 26 (2) og påfølgende konvensjonsbestemmelser på alvor. Jeg har prøvd å forklare at utdanningsmål ikke oppnås helt av seg selv og at de i alle fall bør prøve å tolke bestemmelsene. I motsetning til Bienenfeld har jeg ikke fått noen som helst gjennomslag. De har ikke engang invitert meg til et møte om saken, men gjort sitt aller beste for å trivialisere og fortie saken. Da Dagsnytt 18 ringte forsøkte de å forklare journalisten at dette var da ingen sak. Journalisten burde bruke tiden på noe viktigere enn dette tullet.

Jeg tror ikke noen representanter for minoriteter eller urfolk i Norge vil hevde at vi har et fordomsfritt og tolerant samfunn der alle menneskers rettigheter respekteres uavhengig kultur, religion, språk, hudfarge eller legning. Men det er selvsagt ikke så viktig som bompenger eller frukt i skolen. Det har i alle fall ikke vært et tema i denne valgkampen.

Det har vært utrolig vanskelig å få selve hovedpoenget fram i media: At regjeringen har ignorert FNs verdenserklæring artikkel 26 (2) i tillegg til alle andre menneskerettslige krav til utdanning. De har ikke engang tolket bestemmelsene, langt mindre laget noen strategiplan for å oppfylle kravene. Det hadde vært enkelt for en journalist å sjekke sannhetsgehalten i det jeg her påstår. De kunne tatt én telefon til departementet for å sjekke det: «Hei Kristin Halvorsen! Jeg vil gjerne ha oversendt strategiplaner og utredninger om hvordan regjeringen tolker og skal oppfylle kravene som følger av FNs verdenserklæring artikkel 26 (2).» Hva skulle hun si? Hun ville garantert prøvd å snakke det bort med å hevde at læreplaner og lovverk oppfyller kravene (helt av seg selv). Alternativt ville hun sendt en masse andre dokumenter for å drukne journalisten. En journalist med litt integritet og eventyrlyst ville latt seg motivere av slikt, han/hun ville ikke kapitulert og lagt på sprang ved første motstand.

2 thoughts on “Menneskerettighetsutdanning: Ikke så viktig?

  1. Utrolig fint innlegg! Også holdninger til funksjonshemmede må formes i utdanningsystemet. Jeg gleder meg til å høre på deg under vårt kurs! Vh Kristel Jüriloo, FFO

    Lik

  2. Veldig bra innlegg, og bra kommentar fra Kristel J. Dessverre var funksjonshemmede fullstendig glemt av FN og nettopp av de grunner du angir i innlegget, er det svært bekymringsfullt at verken FN den gang eller Norge i dag, erkjenner at de samme sammenhengene mellom grusomhetene under krigen og dagens holdningsklima, gjør seg gjeldende for funksjonshemmede. I de opplegg som skolen har hatt, og har (f.eks. DEMBRA) finner vi en systematisk utelatelse av funksjonshemmede. Vi håper derfor at du og alle andre som engasjerer dere for menneskerettsundervisning, husker å inkludere funksjonshemmede i budskapet. Berit Vegheim fra Stopp Diskrimineringen

    Lik

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s