CSR / bedrifter og menneskerettigheter

Bedrifters menneskerettslige ansvar

<Av Kjersti Skarstad, redaktør>

Kun stater er juridisk forpliktet til å følge menneskerettighetskonvensjonene, men bedrifter medvirker i økende grad til menneskerettighetsbrudd.

Coca Colas fabrikker har ført til vannmangel for lokalbefolkningen i Kerala, India. Arbeidere hos fabrikker styrt av H&M og Apple utsettes for kummerlige arbeidsforhold. Store demonstrasjoner mot Shells miljøforurensinger i Ogoniland i Nigeria møtes med vold og henrettelser fra den nigerianske regjeringen. Mye tyder på at Shell spiller en aktiv rolle i få regjeringa til å slå ned på demonstrasjonene. Og som Marta Vukovic skrev om i et tidligere innlegg her på mrbloggen, patentlover medvirker til at tilgangen til grunnleggende medisiner blir så dyrt at fattige ikke har råd til livsviktige medisiner.

Illustrasjon: Latuff

Illustrasjon: Latuff

Eksemplene er mange og smertefulle, og de viser tydelig hvor store konsekvenser bedrifter kan ha på menneskerettighetssituasjonen for folk verden over. Disse konsekvensene kan selvfølgelig også være positive. Når bedrifter drives godt skaper de gode arbeidsplasser, samhold, utvikling og velstand. Poenget er verken om bedrifter er dårlige eller bra for menneskerettigheter, poenget er at mange bedrifter har mye makt, og makt kan som kjent lett misbrukes dersom den ikke reguleres.

Økende problem
Rundt halvparten av verdens største økonomier er nå bedrifter, og de tre største selskapene i verden, Wal-Mart, Exxon Mobil og Royal Dutch Shell, har en samlet omsetning som er større enn bruttonasjonalproduktet (BNP) for hele Afrika sør for Sahara.

Utfordringene er større enn noen gang. Økende kapitalisme, globalisering og voksende multinasjonale bedrifter gjør at faren for potensielle maktovergrep fra selskaper er mer aktuelt nå enn da hovedkonvensjonene på menneskerettighetsfeltet ble utvikla. Menneskerettighetskonvensjonene om sivile, politiske, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ble til på slutten av 1960-tallet, og var simpelthen ikke laget for å beskytte befolkningen mot maktovergrep fra bedrifter, men fra statlige myndigheter.

Statenes ansvar

Illustrasjonsbilde fra wikimedia

Illustrasjonsbilde fra wikimedia

Det er kun stater som er parter til de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, og derfor er ikke selskaper direkte juridisk bundet av de internasjonale menneskerettighetene. Myndighetene i alle stater er imidlertid både pliktige i å avstå fra å selv begå menneskerettighetsbrudd, og å beskytte sine innbyggere mot menneskerettighetsbrudd begått av andre. Det vil med andre ord si at statene faktisk er ansvarlige for menneskerettighetsbrudd begått av en bedrift dersom det skjer innenfor deres territorium, og dersom de ikke har gjort alt de kan for å unngå at menneskerettighetsbruddet skjer.

Ettersom nasjonale myndigheter plikter å beskytte innbyggerne sine fra overgrep både fra seg selv, enkeltindivider, og bedrifter er problemet kanskje heller svake stater og motvillige myndigheter enn mektige bedrifter.

Uansett hvordan man ser på det er faren at dersom menneskerettighetene ikke kan beskytte folk mot nye typer trusler mot menneskeverdet, så kan rettighetene, slik de er utforma i dag, i ytterste konsekvens risikere å miste noe av sin relevans.

Hvordan det internasjonale samfunn forsøker å svare på denne utfordringa, og hvorvidt dette fungerer, er tema for del to av dette innlegget som vil bli publisert senere.

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s