Funksjonshemmedes rettigheter / Likestilling og ikke-diskriminering

Det er meg, ikke deg: Et hemmende samfunn

<Cheryl Lorens, Redaktør>

Slik det var rapportert i Kjersti Skarstads tidligere innlegg, har Norge ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne 3. juni 2013. Hun nevnte at FN-konvensjonen kommer med en viktig beskjed – at funksjonshemming ikke er et resultat av en persons tilstand og medisinsk «problem», men en konsekvens av et samfunnet som stempler, utestenger og mishandler folk med ulikheter til de blir funksjonshemmet.

Lier Mental Hospital

Lier psykiatrisk sykehjem (Foto fra NaustvikPhotography.com)

Denne konklusjonen må føre til en endring i måten folk forstår funksjonshemming på – fra en medisinsk modell til en sosial modell.

Den medisinske modellen ser funksjonshemming som et avvik fra en ‘norm’. Det er de ulike fysiske og mentale evnene eller tilstandene hos folk som gir dette avviket. For å nå denne ‘normen’ og passe inn i samfunnet, må de personene som ligger utenfor ‘normen’ bli kurert eller behandlet. Hvis det ikke er mulig må de bli beskyttet, tatt vare på eller adskilt fra samfunnet.  I denne modellen er funksjonshemming et problem med personen.

Denne forståelsen av funksjonshemming har hatt ødeleggende konsekvenser for funksjonshemmede verden over. Sånn tenkning har ført til tvungen institusjonalisering, misbruk, sterilisering, utestenging, systemisk undertrykkelse og i verste fall – drap.

En alternativ modell til den medisinske er den sosiale modellen. Den sosiale modellen har som utgangspunkt at ‘funksjonshemmede’ er en sosial konstruksjon opprettet av samfunnet. Det vil si at samfunnet har bestemt hvem som kan kalles ‘funksjonshemmede’ og hva slags rolle disse skal ha i samfunnet.

Og siden det er samfunnet som definerer, kan samfunnet også endre sin mening og velge å akseptere de som før sto utenfor ’normen’. Samfunnet kan bestemme at ulikhet er  ’normen’.

Den sosiale modellen hevder derfor at årsaken til funksjonshemming finnes i samfunnsstrukturen gjennom sosiale regler og måten folk med ulikheter er stemplet og behandler på. Årsaken finnes i samfunnet og ikke hos de «funskjonshemmede» selv.

Den sosiale modellen har samtidig store konsekvenser for samfunnet. Modellen impliserer at vi bør rive ned alle sosiale og fysiske barrierer som hindrer funksjonshemmede å være inkludert i samfunnet.

I den sosiale modellen er det samfunnet som må endres og ikke funksjonshemmede.

Og hvor skal vi begynne? Først må vi innrømme at vi har et problem; at samfunnet har feilaktig bestemt at ulikhet er uønsket. Først må vi si at ”det er meg og ikke deg”.

 

Kilde: Rosemary Kayess and Phillip French, ‘Out of Darkness into Light? Introducing the Convention on the Rights of Persons with Disabilities’, (2005) 8 Human Rights Law Review 1-34; Michael Ashley Stein, ‘Disability Human Rights’, (2007) 95 California Law Review 75-121.

 

One thought on “Det er meg, ikke deg: Et hemmende samfunn

  1. Tilbaketråkk: Vi har blitt fullverdige borgere | menneskerettighetsbloggen

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s