Kultur / Likestilling og ikke-diskriminering

Lovendring er en ting, kulturendring noe annet

<Av Jonas Iversen, redaktør>

I 2010 bodde jeg fire måneder i Nepal. Da opplevde jeg noe som gjorde det tydeligere for meg at kampen om menneskerettighetene på ingen måte er over bare fordi de har blitt anerkjent i det nasjonale lovverket.

Da jeg var yngre tenkte jeg at når et land endrer loven i tråd med bestemte menneskerettigheter så betyr det slutten på kampen om akkurat disse rettighetene. Nå prøver jeg å se på lovendringer som en del av en større prosess som like gjerne kan være begynnelsen på kampen som slutten på den.

Lovverket spiller en viktig rolle i å beskytte folks rettigheter, men ofte viktigere enn hva loven sier er hva kulturen sier; hva som er sosialt akseptert der du bor. Og endringer i den kulturelle strukturen er også en kamp.

Disse barna vil forhåpentligvis vokse opp i et samfunn uten kastekultur.  Foto: Jonas Iversen

Disse barna vil forhåpentligvis vokse opp i et samfunn uten kastekultur.
Foto: Jonas Iversen

I Nepal har kastesystemet vært viktig i utformingen av kulturen. Kastesystemet deler folk inn i høyere og lavere samfunnslag og er således hierarkisk. Kastene var i utgangspunktet inndelt etter familiens yrke, men avgjøres i dag først og fremst ut ifra hvilken familie man kommer ifra. Kaste blir dermed arvelig. Utenfor kastesystemet er de kasteløse. De blir ansett som urene. Kastekulturen opprettholder en samfunnsstruktur som gjør at folk blir født inn i ulikhet.

I Nepal ble kastesystemet fjernet fra grunnloven i 1990, og diskriminering mot kasteløse ble forbudt allerede i 1962. Likevel har kulturen rundt kastesystemet reelle implikasjoner for folks liv i dag, og staten har et viktig ansvar for å følge opp de lovendringene den har foretatt.

I følge UNICEF og Human Rights Watch er det rundt 250 millioner mennesker i verden som opplever diskriminering på grunn av sin kaste. Min erfaring er at selv de privilegerte i kastesystemet, de som tilhører de øverste kastene, ville være tjent med å avskaffe kastekulturen. Dette har jeg selv erfart.

En jeg kjenner i Nepal tilhører den øverste kasten, de såkalte brahminene. Jeg tenkte først at de problemene han stod overfor i livet skyldes såklart helt andre ting enn kastesystemet. For han ville kastesystemet kun gi fordeler i samfunnet, tenkte jeg. Jeg lærte at det ikke var så enkelt.

En dag spurte jeg min brahminervenn om hva han syntes om kastesystemet. Han fortalte meg at han ikke likte det og at han så på folk som likeverdige. Han syntes kulturen burde endres i tråd med loven.

En annen dag snakket vi om kvinner og ekteskap. Han var på utkikk etter en kone og jeg lurte på hvordan det gikk. Han fortalte om en dame han ønsket å gifte seg med, men at et slikt ekteskap var vanskelig. Kvinnen var nemlig fra en lavere kaste og hvis han giftet seg med henne ville det bety at han aldri kunne besøke foreldrene sine igjen i landsbyen der de bodde. Jeg tenkte først at det skyldes foreldrenes konservative holdninger. Jeg foreslo derfor at han ikke burde bry seg om hva de syntes. Da lærte han meg hvor komplisert det egentlig var og hvor vanskelig det kan være å trosse kulturelle holdninger.

Han fortalte at foreldrene hans også var imot kastesystemet, at grunnen til at han ikke kunne komme hjem med en kone fra en lavere kaste var fordi foreldrene da ville miste all status i landsbyen. De ville da ha mistet sitt levebrød. Faren hans fungerte nemlig som en slags prest i lokalsamfunnet og hans autoritet var avhengig av kastekulturen. Det var altså en økonomisk konsekvens for familien som gjorde at min venn måtte velge mellom kvinnen han ønsket å gifte seg med på den ene siden, og å kunne besøke familien sin på den andre. Alt dette på grunn av kastekulturen.

Jonas Iversen

Jonas Iversen

De siste tiårene har mye endret seg i Nepal. Spesielt politisk ved at Maoistene vant den ti år lange borgerkrigen i 2006. De avskaffet monarkiet og krevde et system som var mye mer i tråd med menneskerettighetene. Mitt inntrykk er at nepalesere flest ønsker et mer liberalt samfunn, og jeg håper og tror at de er i ferd med å få det. Samtidig er det ikke bare politiske og økonomiske strukturer som må endres, men også kulturelle. Det dilemmaet min venn stod overfor er et eksempel på hvordan slike kulturelle endringer er vanskelig å gjennomføre i praksis.

Så hvordan endte det for min brahminervenn? Vel, dilemmaet løste seg selv på et vis. Kvinnen han vurderte å gifte seg med giftet seg med noen andre innenfor hennes egen kaste. Det var først en nedtur for han, men det førte samtidig til at han møtte en brahminerkvinne han heller ville gifte seg med og denne gangen uten noe dilemma.

Da jeg besøkte Nepal igjen i julen 2011/12 var han lykkelig gift. Dette gledet meg spesielt med tanke på hans forhold til familien. Samtidig sitter jeg igjen med en bitter følelse av at kastekulturen vant. Kastekulturen vant slaget, men jeg tror og håper menneskerettighetene vil vinne kampen.

 

Legg en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s